Birgitte Tengs-saken: Tiltalte brøt ut i gråt

Aktor går videre til neste sak hun mener er relevant, og skal spørre tiltalte om situasjonen der han har vært inne i boliger i Haugesund, Karmøy og Stavanger og stjålet.

– Hvordan fant du frem til disse husene, var alle tilfeldige, eller var det bare noen som var tilfeldige?

– Jeg kan ikke huske helt konkret, men jeg vil tro de fleste var tilfeldige, svarer tiltalte.

Aktor referer nok en gang til et avhør der tiltalte har forklart om grunner til at han har valgt spesifikke hus. Tiltalte sier det nok er flere som ikke var tilfeldige, men at han ikke husker det.

Siktede ber nok en gang om en pause. Aktor sier hun ikke har mange flere spørsmål.

– Hvorfor var du inne i noen av de samme husene flere ganger?

– Det er nok fordi jeg har funne noe jeg har likt der, svarer tiltalte.

– Så får du flere dommer over flere år, men du fortsetter likevel. Hvorfor det?

– Jeg tenkte vel ikke over hvor skremmende opplevelse det var for de fornærmede. Det var i 2004-2005 at jeg var i avhør siste gang, kom ei mann og ei dame fra stavanger, fine folk. De satte seg ned med meg og fortalte i detalj hvordan det opplevdes for de fornærmede, og det er ei side jeg ikke har tenkt på der og da når jeg gjorde det. Men jeg er veldig ydmyk og takknemlig for den gode samtalen de hadde. Det var en skikkelig vekker.

Aktor forteller at han noen ganger var inne og stjal ting mens folk var hjemme. Hun spør tiltalte hvordan han tenker de har opplevd situasjonen.

– Det må ha vært utrolig skremmende for dem, og jeg er lei meg for å gjøre det. Jeg er ikke stolt av dette, jeg har sett på meg selv som en freak. Men det er sånn at dette har skjedd. Jeg skulle vært foruten den smerten jeg har påført andre, den er den tøffeste å leve med. Det har gått inn på meg.

– De snakka med meg, etterforskere tidligere også, men det gikk ikke inn på meg før den gangen. Jeg føler kanskje det har blitt litt bagatellisert. Jeg skulle ønske folk hadde tatt skikkelig tak i det tidligere, det er så mye tull vi kunne unngått da. Det ville spart meg og ikke minst andre for svært mye lidelse.

Tiltalte bryter ut i gråt, så retten tar en liten pause.

Aktørene kommer tilbake til rettsalen, og de klargjør noe logistikk. Så skal aktor igjen stille spørsmål. Det blir en halvtime til med spørsmål før en lengre lunsjpause.

– Forsvarerne dine var inne på at du har følt deg mistenkeliggjort. Kan du si litt om hvordan det har vært?

– Jeg har hverken lest bøker eller sett serier, jeg har gjerne sittet og sett på TV, så har det kommet reklame, men jeg har bevisst ikke sett på det, fordi jeg visste at å se meg bli hengt ut ville bare rive meg mer ned.

– Så du ville ikke se på det for å finne informasjon om hva du ble beskyld for?

– Jeg har ikke sett serien eller lest boka. Det er tøft nok i nærmiljøet i utgangspunktet, om en ikke skal bli hengt ut på den måten.

– Har du snakket med noen om de mistankene som har blitt retta mot deg, før du ble pågrepet?

– Jeg har gått ut fra i alle år at de fleste vet det. Jeg kommer ikke på på stående fot at jeg har snakka med noen om disse.

En annen aktor spør tiltalte om hvordan han oppfører seg i trafikken.

– Jeg kan irritere meg fort i trafikken over folk som kjører tullete. Det som har vært en terapi for meg, ofte, er å skrive ned registreringsnummeret. Av og til tenker jeg at jeg skal skjekke opp hvem det er, men det gjør jeg ikke. Jeg blir sint der og da, men det kommer an på hva det er.

– Har du fult etter noen noengang?

– Ja, den første episoden jeg klarer å huske, jeg hadde vært i Haugesund og kjørte sørover. Jeg ble oppmerksom på en bil da jeg var på vei ned på øysida av Karmøybrua, det var en som kjørte forbi der det var dobbel sperrelinje. Bilen kjørte videre, jeg kjørte videre, hvis jeg husker rett kjørte bilen av på Bygnes, ikke ned i tunnelen. Jeg føler det, men jeg skal ikke si det hundre prosent sikkert.

– Vi kjørte ned til Kopervik, og vi kjørte gjennom Kopervik sentrum. Bilen kjørte hvertfall inn til Åsabø, og der tok de en U-sving. Da gjorde jeg det også. Det ble tydelig at jeg fulgte etter når jeg også tok en U-sving. Jeg ville snakke med vedkommede.

– Etter Åsebø kjørte han ned til Kopervik, jeg husker ikke kjøreveien, men vi stoppa i enden av gågata. Da jeg kom der var jeg skikkelig irritert, men jeg så at det var ei jente som satt bak rattet. Da jeg kom der stod det ei annen jente der, da var jeg skikkelig irritert, men jeg tenkte her bør jeg ikke stoppe og si noe. De har sagt jeg kjørte forbi dem to ganger, men det skjedde ikke. Jeg kjørte først forbi da de stoppa, og så da jeg kom tilbake igjen med plan om å stoppe.

– De sier at du har kjørt etter dem i 15 minutter. Har du sittet og vært irritert i et kvarter?

– Ja.

– Hvor lenge er du sint og irritert?

– Da jeg oppfattet at det var ei jente, beit jeg bare tennene sammen, irritasjonen stoppa ganske kjapt etter det.

Aktor oppsummerer alle de forskjellige tingene de har snakket om, og spør hvorfor han ikke slutter.

– Jeg vet ikke, sier tiltalte.

– Har du noen mekanismer for å stanse deg selv?

– Jeg syns det er et veldig vanskelig spørsmål du stiller nå, så jeg forstår ikke helt hvordan jeg skal svare deg.