Forsvaret har fått gulvet: – Det er et helvetes mareritt

Etter en lengre lunsjpause var det forsvaret sin tur til å spørre ut tiltalte. De begynner med å snakke om hvordan tiltalte var på skolen. Han forteller at han var veldig god i matte, og at han var flink på skolen.

Deretter går forsvaret over på forholdet hans til storebroren, som skulle få store problemer med rus.

– Vi var litt som Knoll og Tott. Han havna utpå med rus, og jeg så ikke så mye til han. Han var ofte sent ute på kvelden. Det er først i senere år at jeg har forstått at moren min ofte har vært veldig bekymra for han, sier tiltalte.

Deretter spør forsvaret han om hans fascinasjon for kvinneklær når han kom i puberteten, og hvordan han håndterte dette.

– Det gjorde jeg på en tåpelig måte, jeg begynte å stjele dem, sier tiltalte.

– Hvordan fant du ut hva du skulle stjele?

– Jeg gikk og så i entreene, etter noe jeg ville ha. Kikket inn i vinduet på sida av døra, sier tiltalte.

Forsvaret går deretter til 5. mai 1995, dagen før Birgitte Tengs ble funnet drept. Han spør tiltalte om det var noe spesielt med denne dagen for han.

– Nei, sier tiltalte.

Tiltalte går deretter gjennom hva en gjennomsnittlig dag for han var på den tida. Han forteller om Åkra-jentene han har innrømmet å ha kjørt mye rundt på denne tida.

– Jeg trodde jeg var en kamerat, men jeg har skjønt i ettertid at jeg bare var dumsnill og ble utnytta. At de brukte meg for gratis skyss.

Deretter forteller tiltalte om hva han husker av Åkra-jentene denne dagen, hva han vet de gjorde denne dagen, hvor de har vært, hvem de har kjørt med.

– Hvor lett for deg er det å huske hvilke veier du har kjørt rundt på veiene her for nesten 30 år siden?

– Jeg har kjørt på mange veier her, spesielt i jobbsammenheng, men jeg har ikke vært over heile Karmøy for det om, svarer tiltalte.

Forsvaret spør så om tiltalte drikker alkohol.

– Aldri, sier tiltalte.

Deretter begynte tiltalte å forklare i detalj om en gang han hadde drukket.

– Om det er så sjelden at du kan huske så klare detaljer av den ene gangen du drakk, trenger du ikke gå mer innpå det, sier forsvarer Kristensen.

Tiltalte forklarer så at han ikke røyker eller snuser, at han prøvde å røyke en gang og at det ikke smakte godt.

Så begynner tiltalte å fortelle om at han var i sorg i 2021, fordi hunden hans døde. Så bryter han ut i gråt.

– Det går greit, bare ta den tida du trenger. Vi forstår at du savner jentene dine, hundene dine, sier forsvareren.

Tiltalte fortsetter å fortelle om livet sitt i 2021 og hundene sine, om når en av dem ble syk. Han gikk mye på hundeustillinger før hunden hans døde i 2021, men det stoppa etter det. Etter det ville han bare kose seg med hundene, sier han. Han sier han primært hadde hundevenner i denne perioden.

Forsvareren spør han hvordan det var da han ble pågrepet av politiet.

– Det var et stort sjokk. Det var helt surrealistisk. Jeg var i sjokk i ganske mange uker og måneder etterpå, sier tiltalte.

Forsvarer spør hva han tenker om at han også var mistenkt i Tina Jørgensen-saken.

– Sjokk og fortvilelse. Det var helt uvirkelig. Jeg har ikke hatt mye tankekjør på sak. Jeg har hatt et helvete og et mareritt, å sitte der uskyldige. Å ha et aktorat som har lyst til å utsette meg for et justismord. Det er et helvetes mareritt.

Forsvaret spør om han klarer å huske noenting når han blir avhørt om noe som skjedde for veldig lenge siden.

– Nei, du sitter i ei tåke. Du svare så fort du kan, du føler ikke du har tid til å tenke. Du kan ikke tenke rasjonelt når du er i den situasjonen, det er et kaos i hodet.

Forsvareren spør hvorfor tiltalte har begynt å lese dokumenter i saken.

– For å finne kontaktpunkter, for å komme på ting fra den tida som jeg ikke husker nå.

Forsvaret spør hvorfor han noen ganger sier han husker ting, mens han andre ganger forteller i detalj.

– Det er vanskelig å snakke om, så da er det lettere å bare si jeg ikke husker. Jeg tok den lette veien ut.

Forsvarer Kristensen gir ordet til forsvarer Bråstein.

Forsvareren spør hvordan det var i lokalområdet på 90-tallet, med tanke på haiking.

– Det var veldig vanlig, det var mange som haika.

– Og hvordan var det for deg? Hvordan forholdt du deg til haikere?

– Hvis jeg hadde plass, tid og anledning kjørte jeg gjerne på folk.

– Hadde du noen interesse av å holde det skjult for folk at du kjørte haikere?

– Nei, sier tiltalte.