Birgitte Tengs-saken: En av politibetjentene forklarer seg: – En kan alltid være etterpåklok

En av politibetjentene som var først på stedet entrer vitneboksen for å forklare seg. Det var han som skrev utrykningsrapporten bonden ble forelagt.

Aktor tar umiddelbart tak i utrykningsrapporten, og ber vitnet fortelle om hendelsen.

– Vi får melding fra bonden. Han har funnet et lik på Gamle Sundveg, så vi avtaler med han å møtes på den nye veien, Sundsveg. Der treffer vi han, han har kommet med traktor. Vi går frem til der åstedet er, der liket ligger, sier han.

– Vi går bort til det første blodsporet. Så viser han oss veien videre mot grinda. Det er også spor på den grinda, og i terrenget inn mot et kratt, og der ligger liket. Det vi da gjør, er at vi tenker spor. Så vi lager en ny inngang litt øst for liket. Da tenker vi sporsikring med en gang.

Han forteller at liket var dratt fra veien og inn i busken. Derfor lager de en ny inngang. Han sier de sikrer, men blir spurt hvordan de sikrer.

– Vi brukte sperrebånd mot vest, mens vi sperret med bil den andre veien. Jeg tror vi hadde sperrebånd før vi satte opp den bilen. Det blir en form for indre og ytre sperring, sier han.

Den andre politimannen gikk for å varsle om hva de hadde funnet, mens vitnet ble igjen sammen med bonden. Vitnet sier han mener bonden hadde sagt han trodde han visste hvem det var, så han tok han med bort til liket sånn at han fikk se det. Det var for å få identifisere det, sier han. Bonden var da ikke i tvil om hvem det var.

Vitner sier han trengte plast å dekke med, så han spurte bonden om han hadde noe. Det hadde han, men hvor han fikk det fra eller hvor han hadde det, det husker han ikke, men de brukte det til å dekke noe blodspor på grusveien. Så dekka de Birgitte, sier han.

Etter hvert kom det inn en annen plast, sier vitnet. Så kommer den tredje politimannen, han som hadde vært der på natta. Vitnet vet ikke hvorfor han kom, men han fikk også se liket. Denne mannen var litt mer usikker på hvem det var. Da brukte de også den nye inngangen til åstedet for å ikke forstyrre åstedet ved porten. Vitnet sier denne politimannen også var med å dekke til.

Vitnet forteller at de la plasten med litt helning så vann kunne renne av i stedet for ned i selve sporet. Deretter kom hundeførere, og de ble sendt opp i terrenget. Det var for å hindre uvedkommede å komme inn. Han stod på samme side av veien som Birgitte lå.

Vitnet sier den navngitte hundeføreren ikke fikk komme inn til selve åstedet, at han ble holdt på avstand for å hindre folk som trakka inn.

– Da etablerte vi et vakthold der, sier vitnet.

Vitnet forteller at bonden hadde kommet kjørende med traktor og sett blodspor. Vitnet sier bonden kjørte videre frem og snudde på en snuplass, og så kjørte tilbake igjen. Vitnet mener bonden har kjørt frem og tilbake over veien med traktor.

– Jeg husker vi måtte ha noe stein til å legge på plasten. Det tok vi på nordsida, på andre sida av veien, vi var litt bevisste på hvor vi fant steiner.

Vitnet forteller om flere navngitte politier som kommer. De jobba med sikringsarbeid en del timer, og at han deretter kjørte inn og skreiv utrykkingsrapporten.

Aktor kommenterer at de sier de tenkte sikring og lagde en inngang i øst. Hun spør om den ble laget med en gang, før de så at det lå en person der, eller om de gikk gjennom først.

– Vi så det var en person, så gikk vi ut derfra, og laga en annen inngang. Vi måtte se hva som var der; vi fikk melding om at han hadde funnet et lik, og vi måtte vite hva det var for noe, sier vitnet.

Vitnet forteller at begge de to betjentene som rykka ut gikk bort til liket samtidig. Aktor ber vitnet fortelle noe om avstanden mellom de to og liket.

– Det var avstand, for å si det sånn, vi var ikke borte og tok på. Det er jeg helt sikker på. Hvor stor avstand er vanskelig å si, men det er avstand for vi ser bort på. Men vi ser såpass bra at vi ser at dette er full alarm, for å si det sånn, sier han.

Vitnet sier han er overbevist om at den andre politimannen heller ikke berørte liket, at de var veldig bevisste på dette. Han sier når de får en sånn melding så går alle brytere på, de tenker sak og spor i mest mulig grad, sier han.

Aktor spør om det var noen grunn til å sjekke om det var liv. Vitnet sier nei, at det ikke var tvil her. Han nevner også flere gjenstander med blod på.

Aktor spør om de tok på andre ting rundt Birgitte. Vitnet forteller at han mener bestemt at de ikke gjorde det.

Aktor spør om de ville skrevet det i rapporten om de gjorde det. Det bekrefter vitnet, og sier at han nok også ville husket det, fordi dette ikke er noe en glemmer.

Etter dette går vitnet og bonden bort igjen til liket. Aktor spør om avstanden nå.

– Det er utrolig vanskelig å si, men han får jo se henne, og han er hundre prosent sikker. Han tok ikke på avdøde eller gjenstander, sier vitnet.

Aktor spør om den første plasten, den som bonden henta. Hun ber vitnet fortelle om plasten.

– Jeg kan ikke beskrive den, altså. Han kom med plast. Jeg har lurt i ettertid på hvordan den var, men jeg klarer ikke huske det. Han henta plast, fordi vi måtte bruke noe og hadde ingenting. Og han hadde noe, og bodde rett i nærheten, sier vitnet.

Aktor spør om det ble tatt bilder på det tidspunktet, med denne plasten. Det vet ikke vitnet. Han sier han vet plasten ble brukt, at den ble brukt på Birgitte og på de største blodsporene.

Nå leser aktor opp fra rapporten igjen, den delen der bonden hjelper å dekke til. Aktor ber om mer detaljer.

– Nei, jeg har ikke det. Han hjelper meg litt der, og i tillegg er han da inne og ser på Birgitte.

Deretter har vitnet sendt bonden inn til avhør.

Aktor spør om vitnet husker om plasten var ny. Det klarer han ikke å huske. Aktor spør om han ville skrevet noe om plasten var tydelig brukt.

– Da tror jeg at vi ville avvist plasten. Vi var veldig på. Jeg har tenkt litt på det med denne rapporten, men ja.

Aktor nevner politimannen som var der på natta, og spør vitnet om denne situasjonen.

– Da bruklte vi også den andre inngangen. Grunnen til at jeg lot han komme inn er at han er lokal, og kjenner alle. Det er nærområdet hans. Så jeg besluttet å vise han Birgitte.

Aktor spør om avstanden fra den politimannen til liket.

– Nei, det blir jo å se på. Hvor stor avstand skal jeg ikke si, men det er for å si på. Jeg var med han inn, sier vitnet.

Aktor spør om liket var dekket før den andre politimannen kom, det tror vitnet. Han mener at de må ha løfta på plasten for at han skal få se, men han husker ikke hvor mye de tok av.

De diskuterer litt frem og tilbake hvem som var med på hva av sporsikring og plasttildekking.

Det står ingenting om når den andre plasten kommer i rapporten hans, aktor spør om dette.

– Vi vet ikke når denne kommer, jeg tror det er (annen politimann) som finner ut at de må ha mer, og han drar for å få tak i mer, sier han.

Aktor tar frem et bilde av åstedet i dagene etterpå. Hun spør om plasten på bilden og hvilken det er. Han sier den kan ha kommet i ettertid.

Vitnet beskriver fremgangsmåte for bevissikring basert på et bilde aktor har funnet frem. Han forklarer hvor de hadde satt opp sperringer langs veien.

Vitnet forklarer at hundeførerene var på stedet for å lete et spor med hundene. Aktor spør om hund eller hundefører var i nærheten av avdøde.

– Ikke når jeg var der, sier han.

Vitnet sier han ville skrevet hvem som var i nærheten av liket om noen andre var nær det.

Aktor sier det ikke står noe i rapporten om det har vært kriminaltekniker på stedet, men at de vet om at flere har vært der. Vitnet er ikke sikker på om de kom før han gikk eller ikke. Han tror ikke de kom før han ble avløst.

Aktor spør hvordan vitnet vil beskrive åstedsdisiplinen.

– Jeg blir jo ansvarlig for åstedet. Vi var ikke åstedsgranskere, men vi har en allmenkunnskap og en utdannelse på det. Så du tenker åsted og du tenker spor. Derfor blir denne nye inngangen laga. Vi er veldig obs når vi er der, sier vitnet.

Aktor påpeker at det var en annen tid med tanke på beskyttelsesdrakt. Hun spør vitnet om de hadde noe beskyttelsesutstyr på.

– Vi var i uniform. Vanlig uniformsbukse, feltskjorte eller blåskjorte, vanskelig å si hvilken. Så hadde vi nok den gode, gamle skinnjakka. Jeg kan ikke erindre at vi hadde på hansker, sier vitnet.

Aktor sier at det står på rapporten at den ble skrevet den 9., altså tre dager etter funnet, mens han har sagt han skrev den den 6. Han sier han husker at han gikk tilbake og skreiv rapporten. Så skrev han en mer formell rapport noen dager senere, basert på notater han gjorde på åstedet.

– Med en gang vi fikk melding fra bonden begynte vi å notere ned tidspunkt. Han var irritert for at vi måtte ha fødselsnummeret hans, men vi måtte notere ned.

Aktor sier at bonden opplevde at de brukte veldig lang tid, om han kan kommentere det.

– Vi var i retning sør, så det er en liten avstand. Det blir nok en liten evighet for han, men vi var et lite stykke unna.

Aktor spør vitnet om han vet hvem tiltalte var.

– Jeg visste jo hvem han var, men vi var to kontorer på den tida, og tiltalte var en del av det andre kontoret så vi hadde ikke den kontakten med han. Det ble mer deres distrikt. Det kan være jeg har hatt oppdrag på han, jeg vet jeg har snakka med han, men jeg kan ikke huske noe spesifikt, sier vitnet.

Vitnet hadde ingenting med beslag i saken å gjøre.

Forsvaret har noen spørsmål. Han spør om bekledningen til politiet. Vitnet sier han hadde vanlig uniform på. Forsvarer spør om de hadde beskyttelsesutstyr på hodet. Det hadde de ikke.

Forsvaret kommenterer at de tenkte mye sak og spor. han spør hvorfor han ber bonden hente plast. Vitnet sier at det at åstedet er ute er spesielt. Han måtte få gjort noe, så derfor ba han bonden, sier vitnet.

Forsvarer kommenterer at bonden sier de har prøvd å stoppe politimannen fra natten å komme inn til åstedet. Vitnet sier han ikke kan huske dette, men at om de har gjort det er det fordi de har tenkt åsted. Forsvarer lurer på hvorfor denne politimannen skulle bort.

– Det er vel kanskje for å få enda en bekreftelse. Han er lokal og kjenner alle. Det var nok noe sånn jeg tenkte, sier han.

Forsvarer spør om det var en smart ting å gjøre.

– Nei, selvfølgelig, en kan alltid være etterpåklok.

Vitnet kan ikke huske at de tenkte spesifikt på kontaminering. Forsvarer referer til det bonden sa om at politimannen fra natten hadde vært borte og rota på åstedet. Det kan ikke vitnet huske at han har gjort.

Forsvarer har ikke flere spørsmål om åstedet.

Vitnet blir spurt hvorfor de måtte bruke plast.

– Nei, hvorfor bruke plast? Det er vel det første som slo en. Vi var redde for at sporene skulle bli ødelagt av regn, av ytre påvirkning. Det er et uteåsted. Det var for at sporene skulle bli bevart best mulig.

Vitnet sier det var for å være litt føre var hvis det skulle bli regn, at det skulle renne av.

Retten tar lunsjpause, men fortsetter med samme vitne etter lunsj like over klokka 12. Da skal de over på et annet tema.