| Spalten «Ordskjelv» fra Haugesund Folkebibliotek er denne uka skrevet av biblioteksjef Siri Vikse |
Hvordan møter du ukjente mennesker? Når du tar bussen eller står i kø i butikken, hva skjer i
spillet mellom mennesker som ikke kjenner hverandre? Jeg vet hva jeg har gjort store deler
av livet, jeg senker blikket og unngår å møte blikk. Lukker meg inne i min egen boble. Vi
hilser sjelden på ukjente med mindre vi er på fjellet. Det er den norske folkesjela det. Vi liker
å få være i fred.
Jeg hørte et nytt uttrykk i forrige uke som satte i gang tankene. “Sosial rubbing”, har du hørt det
før? (Det er nesten garantert ikke det du tror ;)) Jeg satt i et relativt dårlig ventilert konferanserom på
Nasjonalbiblioteket i Oslo og hørte på Lotta Muurinen fra Helsinki som fortalte om hvordan de jobber
med å være aktuelle kunnskapsaktører. Dette er et satsingsområde for oss i Haugesund dette året;
hvordan er vi som folkebibliotek aktuelle kunnskapsaktører i dagens samfunn. Vi har det meste for
våre fingre til enhver tid, alle har smarttelefoner med svaret på de aller fleste spørsmål. En KI kan
finne svaret på det du lurer på mye fortere enn en bibliotekar. Før ringte vi opplysningen, nå er
opplysningen med oss overalt.
Hvordan kan et folkebibliotek bidra med noe som helst? Det er her social rubbing kommer inn. For
det er ikke vår tilgang til kildene som er enestående med biblioteket, ikke nå lengre. Det er måten
slike offentlige rom bringer mennesker sammen. En av våre viktigste oppgaver er å utsette
mennesker for hverandre. Ut av boblen – inn i samtalen.
Frykten for det ukjente, det andre. Her har biblioteket en viktig rolle som kunnskapsaktør, og
byutvikler. Ikke nødvendigvis ved å pushe bøker på deg, men ved å bygge et offentlig rom der det
som er fremmed og ukjent ufarliggjøres. Ved å vise åpenhet og tillit og gi borgere et eierskap til huset
og det som skjer her. Jeg tror, at fordi tilbudet ikke vinkles mot en bestemt aldersgruppe,
interessegruppe eller kultur, så møtes vi på en annen måte.
Disse menneskemøtene er også en form for kunnskapsdeling. Ikke om litteratur, men om hverandre.
Det handler ikke om pugging, men om erfaring. Vi må utsettes for hverandre for å forstå hverandre,
og for å respektere hverandre.
I Suffolk i England har de tatt det et skritt lengre. Der er bibliotekene i gang med å integrere sine
tjenester med helsevesenet. De har tatt denne tanken, om at bibliotekene er en viktig demokratisk
brikke, og tatt på seg folkehelsebrillene. De innså at det må en felles innsats til for å møte fremtidens
utfordringer. De kaller satsingen “stay well”, eller velvære om du vil. Gjennom samarbeid koordinerer
de aktiviteter og møteplasser som overlapper mellom idrett, helse og kultur. De er bindeleddet
mellom menneskene og tjenestene. De sier selv “I et nøtteskall er vi en sosial resept på en industriell
skala”. Jeg lar meg begeistre og inspirere.
Torsdag 11. mai er tema for neste politisk hjerterom; Er ensomhet et samfunnsproblem som kan
løses? Jeg tenker at det er en fin anledning til å utforske noen av disse tankene, og stille spørsmål ved
om de har en overføringsverdi. Ikke bare fra Finland og England til Norge, men fra bibliotek til andre
offentlige tjenester. I et politisk hjerterom møter deltakere fra alle partier byens innbyggere.
Vi utsetter hverandre for meninger, erfaringer og opplevelser som sammen bygger et felles
kunnskapsgrunnlag. Disse menneskemøtene har vært et av årets høydepunkt for meg så langt. Det er
kunnskapsbygging, og det er en levende demokratisk arena. De mener jeg vi trenger flere av.
La meg til slutt referere Muurinen fra scenen på huset som rommer Nasjonens hukommelse:
“Kan du nevne et velfungerende demokrati som ikke har folkebibliotek? Eller kan du nevne et
udemokratisk land med et velfungerende bibliotekvesen?”
De spørsmålene tok jeg med meg hjem på flyet, og de blir med meg videre. Blir du med?