REDAKTØRENS HJØRNE: Alle i landsbyen like ved visste at de aldri måtte nærme seg det. Men en dag bestemte en del av byens unge menn seg for å sjekke ut dette monsteret. De gikk i samlet flokk oppover, men halvvegs opp mot toppen ble brølene og stanken så uutholdelig, at halvparten snudde og sprang hjem igjen. Etter en stund, var det bare en mann igjen.

Da han nærmet seg det fryktede monsteret, la han merke til at det ble mindre og mindre etter hvert som han nærmet seg. Til slutt var det så lite, at han kunne ha plukket det opp og plassert det i hånden sin, om han ville. 

– Hvem er du, spurte han. 

– Mitt navn er Frykt, svarte monsteret med ynkelig stemme. 

Grunnen til at jeg ble minnet om denne historien, er at den har et navn. Hun heter Lena Dale, og hun jobber på håndverksavdelingen på Uni-K. Denne uka satt jeg sammen henne i studio hos Egil Houeland på Radio 102, vi var på direkten og snakket om Teaterdrøm, da Lena plutselig sier: 

– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle våge å stå på en scene. Jeg våget nesten ikke å snakke på jobb før. Men så tenkte jeg at jeg måtte ta tak i frykten min. At jeg ville gjøre noe med det.

– Gruer du deg til premieren? 

– Nei, jeg gleder meg, sier hun, og setter to streker under svaret med et stort smil. 

Det var et magisk øyeblikk. Jeg vet ikke om Lena tenkte over det, men bare det å sitte på direkten i et radiostudio og snakke om frykten sin, krever et mot mange av oss ikke har. Om en time står hun på scenen i Festiviteten. Jeg traff henne på sminkerommet i sted. Hun var et eneste stort smil under parykken. Hun gleder seg. Og nå er det ikke frykten hun møter, men 8-900 publikummere. Pluss applaus. Glede. Selvtillit. 

Jeg har ikke ord for å beskrive den gleden det er å se monster bli til mus. 

Apropos glede, hvis du ikke har hørt den nye låten «Drømmen vår er nå», anbefaler jeg deg å søke den opp. Linken finner du her: 

Men noen ganger er frykten reell og høyst berettiget. Jeanett Andersen Dyrseth var hos Knut i tirsdagens «Haugalandet i dag»-sending, og viste film fra da hun var i Ukraina for å hjelpe. Der fikk vi se kvinner og barn som samlet seg på undergrunnsstasjonen, da sirenene varslet kamikaze-droner. De møtte blant annet frykten med sang og dans, og da overdøvet de også lyden av krigen over hodene deres. 

Noen av dem bor på Haugalandet nå. Thomas laget en sak om ukrainske Maksym denne uka. Nord-Karmøy rideklubb har begynt å bruke noen av hestene sine som mentor i integreringsarbeid, og Maksym var en av dem som møtte opp.

Fikk du den ikke med deg, kan du lese saken her: 

Nå er det søndag kveld, og mentalt er vi i redaksjonen allerede et stykke inn i neste uke. Da skal du blant annet få høre at boka til Geir Tangen skal bli en serie. 

Men her og nå ønsker vi deg en god søndagskveld med sitatet fra Anna Maria Melhus, som jobber på Solstein. Slik møter de mandagen der: 

– Jippi, det er mandag! 

Noe å ta til seg for oss som henger litt med hodet på søndagskveldene, og gruer oss til vekkerklokka mandag morgen. 

 Hilsen Karen, Knut, Jarl Vidar, Tor Håkon, Dag Olav og Thomas