| Spalten «Ei med alt» er skrevet av eksterne bidragsytere. Ukas kommentar er skrevet av journalist Sahar Bayati. |
Ærlig talt, ordet «et mirakel» var verre og mer skadelig
enn ordet kreft. Ikke at et mirakel i seg selv er dårlig, hvis en prest i en kirke eller et munk i et tempel sier det. Men du går ikke til sykehuset for et mirakel. Det gjør hvertfall ikke jeg. Jeg tror ikke noen journalist som har jobbet med pålitelige nyhetskilder vil dra til sykehuset for et mirakel. Det er ingen pålitelige kilder som viser at mirakler er mulige. Dette ordet er fortsatt det største traumet i mitt sinn, etter å ha tilbrakt et vanskelig, merkelig og utrolig år med kreftbehandling.
Fordi med ordet mirakel mente de at jeg skulle dø snart.
I motsetning til legen som ga de dårlige nyhetene, sa de andre legene at de ville prøve sitt beste. Det er kroppen min som bestemmer effekten av behandlingen, sa de. Jeg likte dette bedre, selv om jeg ikke stolte så mye på kroppen min. Kroppen som gjorde opprør mot meg kunne være sta og ikke reagere på behandling, men det var i det minste bedre enn å overlate fremtiden til mirakler. Historien min er ikke over ennå, men denhar vært mye bedre enn det jeg forventet i januar 2022.
Verdens kreftdag feires 4. februar hvert år. Men, feires? Hva kan man egentlig feire? Dagen har som mål å forhindre dødsfallene til millioner av mennesker hvert år, ved å øke bevisstheten og utdannelse, samt legge press på regjeringer og enkeltpersoner over hele verden for å iverksette tiltak mot sykdommen.
Jeg satt i frisørstolen 4. februar i fjor og sa: «Klipp det veldig, veldig, veldig kort». Frisøren min så på meg og utbrøt overrasket: «Hvorfor? Det ser veldig fint ut.» Han hadde rett, håret mitt var veldig vakkert.
«Jeg skal begynne på cellegiftbehandling i helgen, og jeg kommer nok til å miste dette veldig korte håret også» Han ble tydelig berørt av det jeg sa, og i motsetning til alle de gangene vi har snakket mye, sa han ikke et eneste ord til meg.
Jeg opplevde det flere ganger. Tannlege, fastlege, frisør, flere venner og kjente var redde. De var redde for å berøre meg, fordi de var redde for å gjøre noe feil og gjøre situasjonen enda verre.
Ja, som kreftpasient er man skummel. Folk rundt oss er redde. Vi er redde, og alle situasjoner er merkelige. Kreftpasienter og pårørende opplever komplekse og merkelige følelser. Har jeg gjort noe feil? Vi leser om ting som forårsaker kreft hver dag, så det er naturlig å først tenke at vi må ha spist feil, vi gikk feil, vi pustet feil, herregud, alt er min feil.
Disse daglige varslene om at noe i verden er kreftfremkallende, for så å relatere kreften til pasienten og hans livsstil, er ikke annet enn tull. Fordi en spesialist så på øynene mine, og sa:
– Kanskje spiser noen for mange hamburgere eller andre typer kjøtt, røyker, er alkoholikere eller overvektige. Likevel kan de gå gjennom livet uten en eneste gang å få tarmkreft. Kreft er en urettferdig sykdom.
I de fleste tilfeller, som mitt, har det å få kreft ikke noe med den berørte personen å gjøre. Men disse halvhjertede informasjonene sier ikke et slikt faktum høyt. Den prioriterer ikke det faktum at du kan leve veldig sunt og bli syk. Det blir en ekstra belastning som ligger på skuldrene til kreftpasienten.
Nå har ett år gått, og jeg har lest over hundre vitenskapelige artikler. For å være ærlig leste jeg til og med en onkologs doktorgradsavhandling om cellegiftbehandling og tarmkreft, pluss tusenvis av sider om kreft og cellulær genetikk, for så å innse jeg at jeg ikke er i noen av risikogruppene. Den genetiske testen krenket også den genetiske hypotesen om denne sykdommen. Men likevel spør jeg meg selv hver dag: Hvorfor?
– I mange tilfeller får vi aldri vite, sa legen min.
En røykende venn som fikk kreft, sa han var glad at det ikke var lungekreft, fordi alle ville skylde på ham. Det siste en kreftpasient trenger er skyldfølelse, og det første han opplever etter dødsangsten, er skyldfølelse for feil livsstil.
Med alle fakta, avhandlinger og vitenskapelige artikler jeg leste, kom jeg endelig frem til svaret. En morgen våknet cellene mine opp og sa til hverandre: Hei gutter, er det på tide å gjøre opprør og sparke på ryggen til denne tispa? Dessverre ble forslaget vedtatt med en stemmes overvekt.
I dag er en merkelig dag, fordi den er oppkalt etter en urettferdig sykdom, som ingen i verden fortjener å oppleve. Likevel, bare i Norge er det 35 500 mennesker som diagnostiseres med kreft hvert år. Jeg vil hevde at det ikke er så skummelt som det høres ut. Hvis en litt uvitende lege forteller deg, som ser frisk ut og ennå ikke har startet noen behandling, at du har kreft og du snart dør; spør om han vet hvorfor og hvor denne sykdommen kom fra? Han kan definitivt ikke si det, så ikke stol på profetiene hans.
Jeg satser på at du ikke dør snart. Det jeg i det minste innså, i løpet av denne
tiden, er at det ikke er så lett å dø av kreft. Det er mange gode medisiner, fagfolk og
forskning som kan holde oss i live her og nå. Og fremtiden? Jeg er mer optimistisk, fordi jeg tror på vitenskap. Like mye som jeg ikke tror på mirakler på grunn av mangelen på pålitelige bevis. Vitenskapene går alltid fremover, og det å håpe på fremtiden er sant.
De fleste av dem som døde av kreft, sov de siste ukene og levde et sted mellom illusjon og fantasi. Derfor er ikke bare døden smertefri, men den døende pasienten vil ikke merke mye fra omgivelsene i dette stadiet. Døden skjer med alle. Men fortsatt kan ingen fortelle deg og meg nøyaktig når vi vil dø. Forskere og det norske helsesystemet gjør sitt beste, for å gjøre i hvert fall de kreftformene som ikke kan kureres fra en livstruende sykdom til en kronisk sykdom. Nå dør de fleste pasienter med kreft, ikke av kreft, i Norge.
Det er uansett ikke noe attraktivt med kreft. Du må bare motstå det. Med kreft blir ens liv og forhold snudd på hodet. Alle sier du må kjempe, men de sier ikke hva du skal kjempe med? Med kroppen din? Det er surrealistisk. Du hører ofte at du må være sterk, eller du er sterk og modig. Ikke hør på dem. Hør kun på kroppen din. Gjør akkurat det kroppen din forteller deg. Hvis den vil du gråte og banne mot jord og himmel, gjør akkurat det. Kroppen er sjefen, og den må få bestemme hvordan den vil reagere på behandlingen.
Da den første legen sa at jeg holdt på å dø, tenkte jeg med meg selv på alle timene jeg hadde jobbet overtid. I de dager spurte jeg meg selv: «For hva?» I dag, når jeg har fått livet mitt tilbake som en stor premie, tenker jeg på å reise på alle turene jeg ikke dro på. Å leke mer med min kjære, lodne hund kan være viktigere enn en ekstra time på jobb. Jeg bruker mer tid med mannen min. Vi spiser middag, ser mer film og drar mer på tur. Jeg sitter og prater mer på kafe med mine kjære og ekte venner. Jeg treffer og snakker mer med familien og venner som er langt borte.
Jeg vil se mer fotball og mindre nyhetskanaler. Min prioritering er å kose meg mer. Jeg forstår endelig at jeg ikke er en utviklingsmaskin. Jeg er et menneske, som har et liv uten garanti. Så kanskje neste gang alle legene er skuffet over min behandling, vil jeg ikke spørre meg selv «Hva var det for da?» Jeg håper denne gangen å si: «Takk verden, jeg hadde en flott og koselig tid.»