Rune Bjerga, og natteravnene Hege og Mikal i Stavanger
Rune Bjerga, og natteravnene Hege og Mikal i Stavanger FOTO: Privat

Ikke bare noen signalgule jakker…

Det slår meg. Det finnes ikke noe «bare» i denne tjenesten. Den er omfattende og kompleks, den er livsviktig og den gjøres av frivillige voksne. Ære være, skriver Rune Bjerga om arbeidet Natteravnene gjør. Han fikk selv være med på oppdrag i helgen.

Dette er et leserinnlegg, skrevet av Rune Bjerga. Ytringer og meninger står for forfatterens regning.

Fredag kveld var jeg ute og gikk med natteravnene i min egen herlige by, Stavanger.

Jeg ble utfordret av Viking-kaptein Zlatko Tripić i det som heter Natteravnstafetten. Klart jeg er med, sa jeg, uten å tenke for mye over hva jeg sa ja til.

Natteravnene Stavanger sentrum er en del av Kirkens Bymisjons gatenære tiltak, og jeg møtte opp i lokalet i sentrum like over ni på denne frostkvelden.

Vi var fem som skulle gå natteravn i byens gater. Det vil si fire som kan dette, og meg da.

Jeg ble tatt veldig godt imot av gjengen og fikk en god briefing av Hege, den ansvarlige for teamet denne kvelden. Hun minnet meg veldig om Helene i NRK-serien Helene sjekker inn. Godt humør, genuint interessert og med oppriktig hjertevarme for andre. Jeg sa det rett ut til henne. Hun smilte. – Et kompliment de ordene, sa hun, før hun satt opp en alvorlig mine. 

– Jeg skal fortelle deg litt om hva som kan møte oss i kveld.

– Skal vi ikke bare gå rundt å vise at vi er til stede, prøvde jeg meg med et nervøst smil.

– Tja, det er dessverre ikke så enkelt. På våre runder finner vi rusa barn på tolv-tretten år som har sovnet bak benker i parken. Vi må hjelpe unge gutter og jenter som har mistet seg selv i alkohol og annen rus. Da hører vi om det er greit vi ringer foreldrene deres slik at de kan bli hentet. De må gi samtykke til det, selvsagt. Noen ganger får vi hjelp av nødetatene. Andre ganger må vi forsøker å hindre at jenter på fjorten-femten år blir med femtiåringer inn i drosjer. «Han sa jeg kunne sove hos over side jeg er så full», er ofte svaret de får fra ungdommen. Noen kommer til oss og sier de er forsøkt voldtatt. Det aller verste er de mange unge vi møter som ønsker å ta livet sitt. De er tomme i blikket. Både av rus og manglende livsgnist. De er det dessverre mange av. Mange hjelper vi. Andre klarer det. Å ta livet sitt. De er bare barn. Hele livet foran seg. Det er direkte brutalt …

Smilet mitt forsvinner. Tankene går i alle retninger. Jeg som trodde de «signalgule jakkene» bare vandrer rundt og deler ut natteravn-drops og koseprater med ungdommene. Så fullstendig feil kunne jeg altså ta. 

Det slår meg. Det finnes ikke noe «bare» i denne tjenesten. Den er omfattende og kompleks, den er livsviktig og den gjøres av frivillige voksne. Ære være.

Vi vandrer ut i den iskalde kvelden. Det går kun minutter før vi møter på de første ungdommene utenfor Narvesen på Byterminalen. Jeg får vite at en del ungdommer henger der i helgene. Det er ikke positivt, får jeg høre. Ganske hardt miljø. Rus og kriminalitet. 

– Det er ikke her du ønsker at barna dine skal henge, sier en av ravnene alvorlig. En guttegjeng kommer mot oss. 

– Hvorfor er dere her, spør den ene. Han smiler og virker oppriktig interessert. Kompisene star bak ham. Hege forklarer litt om natteravnene. 

– Hva skjer i kveld gutter, spør jeg. 

– Vi har vært i moskeen. Nå skal vi kjøpe en brus og ta bussen hjem. 

– Vi drikker ikke alkohol, fortsetter en av kompisene. Det skal jeg aldri gjøre noen gang i livet mitt, sier en annen. De er hyggelige. De er unge og de oser av godt humør. Så stikker de.

– Er alle så hyggelige er jo dette bare en lek, smetter jeg inn.

– Vi møter utrolig mange flotte ungdommer. Det gir energi, men det er ikke alle som er som disse, sier Hege.

Det går bare minutter før det ramler et lass ungdommer ut av et tog som har kommet inn til byen. Tilsynelatende langt under atten år. Synlig beruset. Mange av jentene går i kort skjørt og høyhælte sko med så spiss og tynn hæl at jeg tenker at de burde tatt sertifikat for å få lov til å gå med dem. Jeg får «Bambi på isen» vibber. Der ser nesten komisk ut. Det ser iskaldt ut. De skrangler bortover veien og forsøker å holde balansen. 

Lydnivået øker i byen. Det brøles og skrikes litt mere nå. Ikke noe alvorlig. Det er stort sett fornøyd-lyd vi hører. Men for enkelte av dem har promillen gått over i prosent. 

Hege og teamet blir straks mer fokusert. De går forsiktig bort til ungdommene. To og to skal gå sammen. Det handler om sikkerhet. Men helst ikke flere enn to ravner. 

– Det skal ikke være sånn at det føles som at vi «overfaller» dem, sier Hege og smiler. Det er lett å se at ungdommene setter pris på ravnene. Smilene kommer. Det klemmes. Noen av ungdommene gjemmer ølboksene bak ryggen.

– Vi har ikke myndighet til å ta alkoholen fra dem. Det er ikke vår jobb. 

Jeg tenker allikevel at ravnene får respekt og har en slags myndighet i og med at de faktisk skjuler ølet fra dem. Byen begynner virkelig å koke nå. Lydnivået stiger. Jeg ser godt voksne og unge voksne i fin symfoni på vei til byens vannhull. Og dessverre mindreårige sørpe fulle mennesker som raver rundt uten tilsynelatende mål og mening. Ravnene er straks på dem. De viser omsorg. Spør om alt er fint. Tilbyr at de kan hjelpe dem til en buss eller kanskje ringe foreldrene. Det er både trist og overraskende å se dette. Jeg har små selv barn hjemme. Aldri om mine barn skal vandre rundt i byen slik en helgekveld om noen få år, tenker jeg. Det hadde aldri skjedd. Men noe annet inni meg sier at jeg vet jo ikke sikkert. Det vet kanskje ikke foreldrene til ungdommene som er ute og raver denne kvelden heller. 

– Det er sånn det er, sier Hege og fortsetter. 

– Vi ser dette hver eneste helg, året rundt. Det er derfor vi er til stede!

Takk og pris for det, tenker jeg. 

«Natteravnene er et av de beste eksemplene på frivillig innsats fra foreldre og andre voksne som deltar i det offentlige rom …» Fra St.meld. nr. 42: Politiets rolle og oppgaver.

Jeg leste denne setningen på hjemmesiden til ravnene før jeg tok turen for å gå med dem denne fredagskvelden. Da var det bare ord. Nå begynner jeg å forstå alvoret i ordene.

Guttene vi møtte utenfor Narvesen stiger inn på en buss og er på vei hjem fra sentrum. Andre stiger av. Eller nesten ramler ut av bussen. Berusete ungdommer strømmer til byen.

Jeg er litt satt ut. Det skal innrømmes. Turen med natteravnene er blitt en øyeåpner for meg denne kvelden. Jeg kjenner at respekten for dem stiger for hver eneste meter vi vandrer i den flotte byen vår.

Min vakt går mot slutten. Vi går mot lokalene til Kirkens Bymisjon. Det er mange ungdommer som stopper oss. Godt humør, mye skryt til ravnene og en del som lurer på hvorfor en komiker har trødd på seg den gule jakken. God stemning.

Så får jeg øye på Hege. Hun og en kollega står noen meter foran oss andre. Hun har fått den alvorlige minen igjen. Hun har gått bort til ei svært ung jente. Kanskje i fjorten-femten års-alderen. Jenta er åpenbart veldig ruset og helt alene i den store kalde byen. Hege gir henne en lang klem. Jeg ser at hun snakker med henne. Hun får svar og ser bort på oss andre. Det er åpenbart alvorlig. Hege konfererer med de andre ravnene. Jeg ser at jenta er tom i blikket. Det er bare trist.

Jeg går inn i det varme lokalet til ravnene hos Kirkens Bymisjon og skifter fra gult til grått og stiger hjemover med et lass av inntrykk.

Senere på kvelden sender Hege en melding til meg. 

– Jenta fikk hjelp. Hun var veldig rusa og ville ta livet sitt… Hun ble ivaretatt av uteseksjonen etter møtet med oss.

Jeg snakker med henne videre morgenen etter. Hun forteller at det ble en del å gjøre. Det var flere ungdommer som gikk på en smell i løpet av denne iskalde fredagen.

Alle pleddene ble delt ut! Det gikk med noen spyposer, tørkepapir og klapp på unge skuldre. 

Jeg får mere informasjon om den unge jenta. Hun fortalte at planen var overdose – orka ikke leve lengre. 

Det er jævla trist. Men hun ble fanget opp. Av natteravnene! Det er ingen overdrivelse å skrive at ravnene kanskje reddet et ungt liv denne kvelden.

Jeg bøyer meg i støvet og gir herved stående applaus til alle som går natteravn og ofrer helgekveldene- og nettene og sikkert familien sin for å passe på barna våre. Fra å være det jeg tidligere oppfattet som smilende folk i signalgule jakker i bybildet, skal vi alle være smertelig klar over at natteravnene er så viktige der ute i de mørke helgekveldene at jeg faktisk ikke finner et egnet ord til å beskrive det enorme arbeidet deres. Uvurderlig er et mildt ord her. 

RESPEKT!

Innlegget er gjengitt, med tilltatelse, fra Rune Bjergas Facebook-profil.