IMG_2622
FOTO: Karen Hesseberg

Filosofiopplæring på nitti minutter med fair play

Jeg tror at fotball og annen gruppeidrett er et godt bilde på livet selv. Er det ikke en god praktisk øvelse i livets dyder, spør Sahar Bayati i denne kommentaren.

Spalten «Ei med alt» er skrevet av eksterne bidragsytere. Ukas kommentar er skrevet av journalist Sahar Bayati. 

I alle seriøse idrettskonkurranser blir det lagt stor vekt på fair play, god sportsånd. For eksempel i et konkurrerende gruppespill som fotball.

I OL og VM blir spillere tildelt ”fair play-medalje”, noe som gir vedkommende ry for høy etisk standard. I tillegg til de offisielle formelle spillereglene, finnes det også etiske regler. Hvis for eksempel en motspiller ligger nede på grunn av skade, skal man ikke bare fortsette spillet. Det forventes at ballen sparkes tilbake til laget som opprinnelig hadde den. Spillerne gjør dette fordi det er viktig hvordan man vinner. Urettferdig spill som sammenstøt og bevisst skade på konkurrerende spillere undergraver spillernes profesjonalitet.

Verdens mest profesjonelle spillere er rollemodeller for barn. Lærer barn noe mer enn å vinne eller tape i konkurranser som fotball eller annen gruppeidrett etter internasjonale fair play mønstre? Kan disse konkurransene og utfordringene lære barn etikk og dyd?

Aristoteles definerer etikkens mål som lykke, det å leve et godt liv. For å kunne oppnå dette, må vi utvikle de karaktertrekk som gjør oss i stand til å håndtere livet på en god måte. Vi må utvikle både intellektuell og moralsk dyd, utvikle vår essensielt menneskelige form. Vi må realisere oss som rasjonelle vesen gjennom filosofi eller politisk arbeid.

Jeg tror at fotball og annen gruppeidrett er et godt bilde på livet selv. Hvorfor elsker så mange mennesker i verden å følge med på fotball? Hvorfor liker så mange barn og voksne å spille fotball eller drive annen gruppeidrett?

Ifølge Aristoteles er det allmenne målet for alle mennesker et fornuftig liv. Mennesket bruker sin fornuft til å identifisere og behandle de data det får fra sansene. Aristoteles sa også at alle ting som eksisterer har visse bestemte muligheter, visse potensial. Et godt liv går ut på å virkeliggjøre disse mulighetene. Mennesker må selvsagt bruke de egenskaper som er spesielt menneskelige. Det som mest tydelig skiller mennesker fra dyr er fornuften.

Men hva er det allmenne målet for alle fotballspillere? Kan vi se på livet som en laginnsats i fotball? Det allmenne målet for alle spillere er en fornuftig kamp. For den enkelte spiller er målet å realisere sine beste evner i det laget han eller hun spiller i, altså å finne sin stil (ethos), finne sin plass i laget, den plassen der han eller hun best realiserer sine personlige evner. Dette er fair-play i fotball og en dyd i livet

Fotball er som livet. Det er et sosialt spill. Hver spiller ønsker å være best, men vet at man ikke kan vinne uten et lag. Livet er også et sosialt spill, der vi alle ønsker å realisere våre beste evner, men vi må være oss bevisst at vi trenger andre for å kunne leve et godt liv.

Aristoteles har en lære om hvilke samlivsformer mennesket må gjennomleve, for å kunne aktualiserer sine beste menneskelige anlegg. Han mener at mennesker må utvikle seg gjennom familien, landsbyen og bystaten for å bli et fulltutviklet menneske.

Hvilken rolle kan barnefotball spille i denne utviklingen? Hvis vi antar at fotball og fotballag for barn er en del av sosialiseringen, bør vi se på Aristoteles syn på samfunnet. Aristoteles mente at «felleskap er et nødvendig vilkår for at den enkelte skal kunne realisere sine beste menneskelige evner». Gruppeidrett og konkurranser kan være en god sosialiseringsøvelse for barn. De kan lære seg hvordan man kan vinne fram – og hvis man ikke lykkes, hvordan man må stå opp og prøve igjen. De kan lære teamarbeid og fornuftig kamp. Barna lærer motstand mot slutten av spillet. De lærer å kontrollere sinne. De lærer å håndhilse på sine rivaler før og etter kampen, og kanskje dette kan utvikle vennskap. De lærer som nevnt å sette ballen ut av spill raskest mulig, hvis en spiller på motstanderlaget ligger nede på grunn av skade. Alt dette lærer de som den gode og riktige måte å vinne på.

Ifølge den norske filosofen Gunnar Skirbekk er det gode livet for Aristoteles harmonisk. For å finne den rette balansen mellom «for mye» og «for lite» kreves det etisk skjønn – fronesis. På bakgrunn av dette kan vi hevde at i barneidrett, og særlig gruppeidrett, kan barn øve seg på å finne den rette balansen mellom ensidig søkelys på å vinne og «bare sportsånden». Begge deler er viktig, og hvis spillerne mister denne balansen, kan det ikke bli en god, vellykket kamp.

Barneidrettslag kan bli livsskole

Sportsånd er mer enn formelle plikter og regler på idrettsbanen. Det er en internalisering av karaktertrekk, som spillere utvikler som følge av god opplæring og tilvenning. Er det ikke en god praktisk øvelse i livets dyder?

Barneidrett kan, i tillegg til å sette søkelys på helse og en rettferdig kamp, lære ungene god sportsånd og vennskap. Den kan lede barna mot et bedre liv, et liv hvor de kan internalisere sine moralske egenskaper.

Aristoteles ser på mennesker i samspill med andre i et felleskap. Han mener at karakterutvikling med dydige handlinger kan skape gode fellesskap. Det er min klare oppfatning at gruppeidrett kan spille en stor rolle i sosialisering og dydsutvikling. I et samspill kan barn utvikle sin karakter og sine ferdigheter til å skape gode felleskap.

I Aristoles’ tanker om det gode liv er dyd og balanse sentrale begreper. Barneidrettslag kan være en livsskole for dyd, vennskap, balanse og samarbeid.

Kilder

https://filosofi.no/aristoteles/

https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Skirbekk

https://www.universitetsforlaget.no/filosofihistorie-bm-1