karen

Nå skjer det noe nytt på Haugalandet

Et sted i verden sitter det en eksepsjonelt dyktig skuespiller på gata med en tom kopp foran seg. Han vet ikke hvor han skal sove i natt. Teppet gikk aldri opp for ham. Et annet sted i verden står en vokalist med en unik stemme foran speilet og synger. Foran et publikum på en. De er bare to av tusener som aldri får oppleve å stå på en scene.

Det var ikke talentet det stod på. De var bare ikke på rett sted til rett tid, på denne reisen vi kaller livet. Det som kan fare så pent med noen, og som fører andre inn på sidespor. Til steder der diagnoser legger lista. Selv for mennesker med unike talenter. Til steder der drømmer synes uoppnåelige.

Jeg så filmen «Catwalk» på filmfestivalen her i Haugesund i 2020. Da jeg kom ut av mørket og inn i Skåregata, der bylivet hadde fortsatt sin ufortrødne gang, hadde noe endret seg. Jeg kom ut med en kime til en drøm. Emma Örtlund fra Småland hadde gitt meg den. Vakre Emma, som drømte om å bli fotomodell, men som ble mobbet fordi hun var annerledes. Modige Emma, som skrev til regissøren av Glada Hudik-teatereret, og ba ham hjelpe henne med drømmen sin. Han gjorde mer enn det. Han laget en forestilling med til sammen fem utøvere, og gikk langt og lenger enn langt for å få satt den opp under moteuka i New York. Emma, Kitty, Nicklas, Ida og Alexander, som med sine ulike funksjonsnedsettelser, bar på drømmer ingen hadde tatt på alvor, laget det mest publikumsvennlige, menneskevennlige showet under hele moteuka. Det var ekte. Sårt. Vakkert. Det var talent og tilstedeværelse, og bittersøt glede over uoppnåelige drømmer som sprengte seg ut i lyset.

Hvor er alle talentene her hjemme? Hvem er det som tegner som en Van Gogh, synger som en Janis Joplin eller går på catwalken som en Marilyn Monroe? Er de der ute? Eller alene hjemme foran sitt publikum på en? Jeg gjorde som jeg ofte gjør, jeg spør min kollega Jarl Vidar. Han ble umiddelbart fanget av tanken. Vi ville lage «Catwalk» på Haugalandet. I dag, to år senere, har Emmas drøm, to tvh-ere og en innvilget søknad fra Medietilsynet blitt til en produksjon som oppfyller drømmer.

– Dette har jeg drømt om siden jeg var liten. Men jeg trodde aldri at den drømmen kunne gå i oppfyllelse. Men nå skal jeg spille dronning, sier Katrine Mannes Skeisvoll, som jobber på Vili & Vé.

Hun skal spille alvedronningen Titania i «Teaterdrøm», stykket Elsa Aanensen og Nina Sele fra Scenekraft har rammet inn av Shakespeares klassiske teaterforestilling «En midtsommernatts drøm». Vebjørn Waage Husby, som jobber på Uni-K, spiller alvekongen Oberon med den største selvfølgelighet. Eivind Jul og Karianne Arntzen skriver en låt. Teksten var ferdig i går, og gjenspeiler det som nå er i ferd med å skje. For første gang tas mangfold og inkludering på scenen på ramme alvor. Profesjonelle aktører jobber tett sammen med amatører. Vi har leid Festiviteten og tenker å fylle hovedsalen. Minst en gang. Og mot slutten av forestillingen skal alle på scenen synge Kariannes tekst:

For en gong i framtiå

Ska alt det her få stå

Som et stort og sterkt symbol

På at alt går an

Victoria Evensen skal gå på catwalken i «Teaterdrøm». FOTO: Tor Nilssen

Alt går an. Og nå skjer det noe nytt. Kulturskolene i både Karmøy og Haugesund fant, midt i et budsjettår, rom for prosjektet. Begge steder har de hatt en intensjon om å gi et mer inkluderende tilbud, slik at det i praksis er mulig for alle å kunne utvikle talentet sitt. Og da muligheten kom, hoppet de altså på.

– Dette har vi snakket om og ønsket oss så lenge. Det er så kjekt, sier Caroline Svela og Anita Vea, teaterlærerne fra Karmøy, nærmest i kor.

Alt går an. Det kunne vært et refreng i Jostein Jensens liv også. Mannen, som etter 43 års smertefull erfaring med livet på gata, nå bruker livet sitt på å hjelpe dem som fremdeles er der ute. Lørdag fikk han Ildsjelprisen av Haugesund kommune. Saken om han ble blant de mest leste på tvh.no denne uka.

– Jeg er tom for ord 

I redaksjonen er vi begynt å tenke jul. Den skal vi feire sammen med dere på Verkstedet. Hos Bjørn Dypdahl, som kjøpte et falleferdig sjøhus og et høvleri for noen tiår siden. Og hos gründerne, som leier kontorplasser i maskinrommet til Høvleriet, som er det siste prosjektet investoren har lagt sjel og penger i.

– Er han den kuleste rikingen i byen, spør Marius Selsø Håkonsen, daglig leder på Gründerloftet, seg.

Mens juleprodusenten vår, Dag Olav, har vært på loftet og leter fram kabler og juletreet fra i fjor, har vi andre vært ute på tokt. Thomas, som pleier å bli vekket av kattene sine grytidlig, stod like godt opp i otta, og kjørte til Torstveit naturreservat i Stokkadalen. Der stod en kald kameramann til knes i vannet, og ventet på at vokalisten i Wrath skulle komme etter. De lager musikkvideo, Thomas laget en trivelig, liten bakomsak.

Jenny måtte ut i det iskalde vannet for å spille inn musikkvideo: – Verdt det

Til slutt vil jeg minne om en gjest Knut hadde besøk av i studio denne uka. Når du hører historien til Magnus Solberg, blir du minnet på hvor fort livet kan snu. Og hvor lite alt vi kaver med på denne tiden på året, egentlig betyr i forhold helsa vår. 

Magnus har fått dårlige prognoser av legene: – De har aldri sett noen bli friske fra dette

Livet har igjen satt sitt preg på tvh.no. Journalistikk er informasjon om noe som faktisk finnes, eller noe som faktisk har hendt, sier definisjonen. Det betyr at det, i motsetning til det en del tror, er utrolig mange saker vi kan formidle her fra Haugalandet. En del av dem får du med deg i helga. Måtte den bli god for dere alle.

Hilsen i rekkefølge, Thomas, Jarl Vidar, Karen, Knut, Dag Olav og Tor Håkon