«Det er ikke noe galt med ordet i seg selv. Det er vi som har ødelagt det»

KOMMENTAR: Mamma døde i fjor. Ikke en dag i sitt 80 år lange liv, følte hun seg pen. Ikke en gang grei nok. Tvert i mot, hun var overbevist om at hun var særdeles lite attraktiv. Og som liten kan jeg huske at hun gjorde det hun kunne for å ikke bli fotografert.

– Jeg blir kvalm av å se meg selv i speilet.

Det var uforståelig for meg som barn å høre henne si det. Mammaer er per definisjon alltid pene nok for et barn. Ansiktstrekk, hårfarge, hudfarge, vekt eller høyde er fullstendig uvesentlig, mammaer blir vurdert etter trygge fang, myke armer og snille stemmer. 

Mamma hadde etter dagens standard lepper mange i dag ville ha betalt dyrt for å få. Men på 40- og 50-tallet inkluderte ikke skjønnhetsidealet så fyldige lepper. Ungene i gata tok på seg jobben og informerte henne om det. Hun hadde n-lepper, og det var absolutt ikke positivt.

Mamma hadde også nordlandsdialekt og andre ting ungene i Haugesund ikke så nådig på, og summen av dette førte altså til at hun livet ut følte seg mindreverdig. Jeg arvet en god porsjon av leppene hennes, og da jeg dukket opp på Hauge skole på 70-tallet, ble jeg også minnet om at en slik munn ikke var noe å trakte etter. Jeg leste tidlig Alex Haleys «Roots», og serien gikk sin seiersgang på NRK. Så jeg ble Kunta Karen. Og det var absolutt ikke positivt ment på 70-tallet heller.

Nå ble jo etter hvert leppene våre en del av det nye idealet, og nedlatende kommentarer ble erstattet med:

– Hvor har du vært og fått fillers?

N-ordet hørte ikke verken mamma eller jeg lenger, men nå dukket altså ordet opp igjen her på Haugalandet i ei sjømannsvise fra 1951. Og debatten i etterkant viser at vi fremdeles er lite nyanserte. For hvor velbegrunnede er egentlig argumentene fra dem som mener at n-ordet var og er et nøytralt ord? At det på 50-tallet var et substantiv på lik linje med amerikaner eller europeer, simpelthen et ord brukt for å klargjøre hvilket kontinent vedkommende kom fra? Mammas historie viser at det ikke er sant. Det ble brukt som et skjellsord på 50-tallet også.

Men jeg skal gjøre litt mer research. Jeg ringer onkelen min på 86, for å spørre om bruken n-ordet, da han var ung og reiste til sjøs.

– Det var i utgangspunktet et helt nøytralt ord.

– Men?

– Men ja, det ble også brukt nedsettende. Det var vel en tanke om at afrikanere ikke var så opplyste som oss andre, så «din n…» kunne bli brukt som et skjellsord.

Svigermor på 85 kobles nå inn for å gjøre utvalget litt bredere.

– Å ja, jeg husker godt fra da jeg var ung, at det ordet ble brukt sammen med et passende banneord foran. Og jeg har alltid tenkt at både de som banner og bruker n-ordet har et veldig enkelt ordforråd og bør lære seg bedre norsk. 

Sier nordlendingen Brita, som er fullt ut i stand til å uttrykke seg kraftig uten verken banning eller n-ord.

I kommentarfeltet til TV Haugaland var det mange som skrev ordet fullt ut forrige uke, noe som er helt lovlig slik det ble brukt der, men ikke lenger greit. Det er ikke lenger et ord som blir oppfattet positivt, ei heller objektivt, uansett hvor nøytralt det blir brukt. Hvorfor ble det slik? Fordi vi mennesker, i alle land, til alle tider, har laget oss en standard vi måler hverandre etter. Vi har alltid vært innenfor eller utenfor. Og vi har alltid brukt skjellsord, eller laget oss nye av i utgangspunktet uskyldige substantiv.

Vi haugesundere burde kanskje bedre enn mange andre vite det. For vi klarte jo faktisk å gjøre navnet på en institusjon til et av de mest brukte skjellsordene på 70- og 80-tallet. Googler du ordet Lillebo nå, dukker blant annet Frelsesarmeens barne- og familievernsenter på Kjeller opp. Det er også navnet på en hytteserie fra et firma i Nord-Norge. Men vi vet alle at et lokalt firma aldri kunne kalt en serie små hytter for Lillebo. Vi har fullstendig ødelagt det ordet.

Det latinske ordet for svart har vi sammen med store deler av verden klart å ødelegge. Mørklegge. Og nå er vi godt i gang med å gjøre ordet jøde til et skjellsord. Igjen. 80 år etter forrige gang. 

Dette er ikke et innlegg som handler om å bytte ut ord i åndsverk fra 50-tallet eller ikke. Det er en påminnelse om at vår historie ikke er så hyggelig som vi husker den. Ikke nåtiden heller, for den saks skyld. For vi lager hele tiden nye skjellsord av i utgangspunktet positive eller nøytrale betegnelser. Mongo. Hemma. Kjerring. Homo. Pakkis. Ord eller kortversjoner som ikke lenger er nøytralt ladet.

Så hva kan vi gjøre? Vi må ta inn over oss at vi har ødelagt en del av ordene våre. Forurenset dem. Jeg tror på dem som sier at de kan bruke n-ordet uten en negativ tanke knyttet til det. Men vi drikker ikke vann av elver vi har forurenset. Vi må finne nye ord, når vi har fylt dem vi har med mindreverd og forakt

Eller bruk svigermors metode.