Marianne Sol Levinsen.
Marianne Sol Levinsen.

– Dette er ikke holdbart for hverken de syke eller pårørende

I juni møtte Finn Helge Quist helseminister Bent Høie (H) for andre gang, for å legge frem tiltak som kan bedre behandlingen av kreftsyke i Norge. Kravene hans var:

 • Midlertidig godkjenning for nye og livreddende medikamenter mens saksbehandling /norsk godkjenningsprosess pågår.

 • Ekstern og uhildet gransking av «Nye metoder» og det norske godkjenningssystemet for medikamenter til bruk for pasienter med livstruende og alvorlige diagnoser.

Dessverre avviste Høie begge kravene. 

Men ting har skjedd i kulissene, for det nye med forslaget var at det var kommet signaler fra legemiddelindustrien om at de ville være med på å ta en del av kostnadene ved det.

 Med disse fakta kunne Høie som helseminister gå i dialog og utrede med industrien på hvordan man kunne få til en raskere behandling.

 Det er blitt opprettet en støttegruppe på Facebook som ønsker større fokus på bedre tilgjengelighet av virkningsfull medisin og bredere forsking på alvorlige og uhelbredelige sykdommer, på bakgrunn av hva Finn Helge personlig har fått erfare skjer med hans syke kone, Ingrid.

Vi er ikke ukritiske: vi vet at statens kasse ikke er ubegrenset, og at man må være selektiv når det gjelder bruk av dyre behandlingsmetoder. Men det bør finnes en grense for hvor langt etter skal Norge falle sammenlignet med andre Europeiske land og USA. 

Vårt mål er at behandlingsmetoder som er medisinsk godkjent, til og med oppfattet som standardbehandling i andre land og anbefalt av interanasjonale retningslinjer, vil være tilgjengelige også i Norge. Foreløpig kan det ta to år før medisinene er i det hele tatt vurdert i Norge, etter at de ble godkjent at amerikanske og europeiske helsemyndigheter for klinisk bruk, og det hender at disse medisinene blir til slutt avslått i Norge likevel.

Nå ønsket flere av gruppemedlemmene å stå frem for å vise massiv støtte til den kampen Finn Helge Quist kjemper for sin kone og andre i lignede situasjoner. 

 Det vi reagerer på er at Høie lovte at han skulle sette inn en unntaksbestemmelse for å bedre situasjonen, for ett år siden(!) men dette fungerer ikke godt nok (?).

Dette er ikke holdbart for hverken de syke eller pårørende.

Hele helse Norge skal være kjent med at dette er en kamp mot lang saksbehandlingstid og godkjenning av nye livreddende kreftmedikamenter.

 Det er på høy tid at noe blir gjort. Mennesker dør unødvendig på grunn av lang saksbehandlingstid. Bare fordi de lever i Norge. De kunne fått adekvat behandling om de hadde flyttet til et av våre naboland. Det er helt uakseptabelt, nå begynner vår tiltro å smuldre hen til at helseminister Høie kan rydde opp.

Det er ikke meningen at en privatperson skal drive en sånn kamp som Finn Helge Quist gjør! Med den påkjenningen som en alvorlig sykdom i seg selv innebærer. Det helse Norge trenger er en helseminister som handler når det brenner, og nå har det brent lenge nok. Pasientene har lenge vært tålmodige, de dør uten å høres. Men slik kan det ikke fortsette. Politikerne bør begynne å lytte til våre stemmer. Vi bør ikke ignoreres lenger.

For det vi etterspør er en godkjenningsprosess som er basert på gode etiske og medisinskfaglige vurderinger – ikke på vurderinger der det først og fremst legges vekt på prisen.

Om en turist går seg vill i fjellet, vil det gjøres en nøyaktig beregning av prisen på søkeaksjonen, før han blir reddet?

Gjøres det samme beregninger når man skal redde en person fra et brennende hus?

Vi har tradisjonelt vært opptatt av å redde liv så langt vi kunne.

Helseminister sier han er opptatt av like behandling for alle: men her går han direkte inn for like dårlig behandling for alle. Det er ikke det som skal være løsningen i rike progressive Norge – som vi liker å presentere oss som…

Målet bør vel ikke bare være likhet, men også god (eller i alle fall forsvarlig, tilsvarende til andre land) kvalitet.

Likebehandling skal være et prinsipp og bør lovfestes. 

Her gis legene/ behandlerne liten frihet og systemet viser liten tillit til kompetansen. 

Hvordan kan spesialister i det offentlige helsevesen vil finne seg i dette?

Kanskje de må mer på banen? 

Regnestykket er vel vi alle enig om: det er ikke medisinene og behandlingen som er dyr i det norske offentlige helsevesen. Det er det dyre helsebyråkratiet, dette burde vår helseminister erkjenne. Det finnes muligheter til å effektivisere helsesystemet på en fornuftig måte, og spare store summer. 

Pasientrepresentanter er blitt tatt mer og mer på samråd når det gjelder planlegging av forsknigsprosjekter. Ved mange forskningsfond er det en betingelse at pasientene er med på å utarbeide prosjektsøknaden. 

Det er ikke mindre viktig at pasientene vil kunne involveres ved avgjørelser som angår deres liv. Sammen med leger, også pasienter bør involveres i avgjørelser om bruk av nye medisiner.

Dette problemet kan gjelde alle, voksne som barn – alle kan havne i en situasjon da de vil trenge noen av de nye dyre medisiner, fra kreftbehandling til MS eller infeksjonsykdommer.

Politikerne bruker å skylde på legemiddelindustri og høye medikamentpriser. Men Høie bekreftet i fjor at prisnivå for kroniske medikamenter, som foreskrives på blåresept, ligger på gjennomsnitt av de 10 laveste priser i Europa.Selv om Norge er et av de rikeste landene i Europa. 

Det er viktig at den uetisk lange behandlingstiden og restriktive politikken ved Nye Metoder i Norge tas opp i det offentlige. Det er viktig at samfunnet vet om problemet og kan være med å bestemme hva slags system vi ønsker å leve i. 

Høie sier at han vil ha lik behandling for alle, men hans politikk fører til det motsatte: det utvikles et todelt system der bare de rike kan få god behandling (som er oppfattet som standard i andre land), mens de som ikke kan kjøpe seg behandling privat eller få det i utlandet må innfinne seg med behandling av lavere standard eller dø – om alle alternativene tilgjengelige for dem er brukt opp.

Desperate mennesker vurderer å selge egne hus for å kunne få behandling. 

Leger informerer foreldre om at livreddende behandling for deres barn finnes, men kan ikke gis av det offentlige i Norge pga. kostnader.

Det gjør vondt og er skremmende når vi vet mange føler seg totalt hjelpeløs i det norske systemet.»

Marianne sol Levinsen 

På vegne av Finn Helge Quist’s støtte gruppe.

Ivana Holland

Helle Grønvall

Grete Holmstrøm

Bodil Strønnes

Julia Roganskaya Kruse

Nils Nilsen Gaup

Evy Dale

Anne Marit Fischer

Ann-Cathrin Halvorsen

Med flere…