I mange år har vi hørt at honningbiene dør ut i verden. Dramatiske tilstander med massedød har skapt store overskrifter. De norske honningbiene har ikke fått like mye oppmerksomhet, på tross av at de er kritisk truet, skriver Norges Birøkterlag i en pressemelding.
Norges nasjonale honningbie
Honningbier holdes som husdyr over store deler av verden. I Norge har vi tre ulike honningbier: krainer, buckfast og den brune bia, også kalt nordisk brunbie. Brunbia er Norges nasjonale bierase og den er kritisk truet. Likevel har Norge en av de største kjente bestandene i verden.
Opphavet til den nordiske brunbia er usikkert. Den utviklet seg adskilt fra de øvrige honningbiene i Asia og Afrika for omkring 280 000 år siden. Da dekket brunbia størstedelen Europa fra Ural i øst, til Irland i vest, fra Sveits/Frankrike i sør til Norge i nord. I dag er det så vidt levedyktige populasjoner av brunbia i Norden og i store deler av Europa er den nesten borte.
″Vikingebier″
Det er funnet fragmenter av brunbier fra arkeologiske utgravinger, deriblant de såkalte ″vikingebiene″ fra 1100-tallet i Oslo. Det er lite trolig at vikingene hadde tambier, så honningen de brukte til å søte mjøden med ble nok høstet fra ville bier som hadde bol i store og gamle trær.
Utbredelsen av landbruket førte til at skogene ble hogd for å gi plass til beitende dyr og dyrking av korn. Da de gamle trærne forsvant ble det færre villbier og menneskene skjønte at de måtte hjelpe biene med bolig for å få tak i honning. De første nedtegninger om birøkt i Norge stammer fra 1700-tallet. En bisverm som produserte mye honning var verdifull, ettersom sukker var svært kostbart fram til 1800-tallet.
Honningbier representerer store verdier også i dag. I 2015 var verdien av norsk honningproduksjon anslått å være omkring 200 millioner kroner. Verdien av bienes pollinering både av ville og kultiverte vekster antas å være langt større.
Se også: Her har de bare kvinnelige ledere
Brunbias status i dag
Innførsel av nye bieraser etter annen verdenskrig til brunbias opprinnelige områder har ført til at den har blitt utvannet og utkonkurrert. Slik innførsel har vært gjort i stort omfang både i Europa og Norge, og har forårsaket stor tilbakegang for den en gang svært utbredte brunbia.
Utvanningen skjer når dronningene parer seg med flere droner (hannbier) fra ulike bisamfunn og ulike raser på den eneste paringsturen hun har i løpet av livet. Krysningsbier blir ofte sinte og uregjerlige og er ikke populære hos birøktere. For å unngå innkryssing av andre raser på dronningenes paringstur, må det ikke finnes bifolk av andre raser i mange kilometers omkrets fra avlskubene.
I årene etter 2010 var det var flere utbrudd av den svært smittsomme og alvorlige sykdommen åpen yngelråte i et av brunbias kjerneområder i Norge. Det gikk derfor hardt utover den norske brunbiebestanden da tusenvis av bifolk i dette området ble avlivet for å hindre sjukdommen i å etablere seg i landet.
For å styrke avlsmateriale med brunbier har Norges Birøkterlag de senere årene tatt inn brunbier fra det norske reinavlsområdet som ble etablert allerede i 1987. Birøkterlaget har også prøvd å importere avlsdyr fra ulike europeiske land, men det har vært vanskelig grunnet sjukdomssituasjonen for honningbier i Europa.
Større etterspørsel enn tilbud
På 2010-tallet var antallet birøktere og brunbier nesten halvert i forhold til birøktens storhetstid på 80-tallet og birøktere og brunbier var omtrent like truet. De siste tre-fire årene har trenden snudd og både birøkt og brunbier er i sterk vekst i Norge.
Et godt avlsarbeid har gitt oss ei brunbie som i dag er etterspurt både nasjonalt og internasjonalt. For tiden er etterspørselen langt større enn norske brunbieprodusenter kan levere.