DUELLEN: Scandi edge møter tysk eleganse. I denne testen prøver vi siste versjon av Mercedes-Benz E-klasse mot sedanutgaven av Volvos erstatning til Norgesfavoritten V70. Foto: Ivar Benjamin Østebø
DUELLEN: Scandi edge møter tysk eleganse. I denne testen prøver vi siste versjon av Mercedes-Benz E-klasse mot sedanutgaven av Volvos erstatning til Norgesfavoritten V70. Foto: Ivar Benjamin Østebø

Volvo sikter mot stjernene

Mercedes-Benz E-klasse har blitt genierklært av en unison motorpresse siden lanseringen tidligere i år. Men siden det har den fått konkurranse fra uventet hold. Volvo slår over sin tidligere vektklasse, og vil nå være med i segmentet E-klassen for øyeblikket dominerer. Står S90 sin prøve?

BILTEST: Det er nemlig ingen hemmelighet at Volvo med forgjengeren V70 aldri helt nådde opp til tungvektere som Audi A6, BMW 5-serie og Mercedes-Benz E-klasse. Den forble i en slags vakum mellom disse og mer folkelige biler som Ford Mondeo og Volkswagen Passat. Med nye S90 og V90 mener de imidlertid at det hellige trekløveret på topp er de nærmest sammenlignbare bilene. Her har de mye å bevise, premiumsektoren i bilverdens øvre mellomsjikt er en beintøff barriere å bryte. De fleste bilprodusenter ønsker å være med i det gode selskap, men kun ytterst få slipper forbi dørvakten. Biler som har forsøkt tidligere, som for eksempel Lexus GS, har ofte blitt møtt med en kald skulder fra kundene. E-klassen, som plasserer seg mellom C-klassen og S-klassen i både pris og størrelse, har på sin side lite å bevise. Det stopper ikke Mercedes-Benz fra å overgå seg selv på nyeste versjon.

Forskjellige

E-klassens aura oser penger. Sølv, sort og aluminium i elegant utførelse utvendig som innvendig. Noe kjølig, vil kanskje noen si, men del av signaturen som går igjen på de dyrere tyske bilene. Den har en autoritet ikke ulik håndtrykket til sjefen under første jobbintervju. Også på veien går dette preget igjen. Styringen er tyngre enn du kanskje tror. Ikke tung, må vite, men tyngre enn på mange andre biler i prissjiktet – og så definitivt tyngre enn i S90.

Det er ingen hemmelighet at Volvo elsker å snakke om sikkerhet. Merket har med sin visjon om at ingen skal dø i sine biler innen 2020 lenge kommunisert trygghet, og med S90 har de holdt seg tro mot konseptet. Mens E-klassen er en bil du respekterer, er S90 mer i tråd med en god klem. Interiøret er lyst og innbydende – mer koselig, styringen fjærlett og sikkerhetssystemene så omfattende at vi ikke engang skal forsøke å ramse den opp. S90 og stasjonsvognutgaven V90 erstatter Norgesfavoritten V70, og er i bunn og grunn personbilutgaven av SUVen XC90 som av Euro NCAP ble erklært verdens sikreste bil i 2015.

(Saken fortsetter under bildet)

ELEGANT: Høy finish, sort lær og børstet aluminium preger interiøret i nye E-klasse. Her har materialkvaliteten gjort et markant hopp. Foto: Ivar Benjamin Østebø

ELEGANT: Høy finish, sort lær og børstet aluminium preger interiøret i nye E-klasse. Her har materialkvaliteten gjort et markant hopp. Foto: Ivar Benjamin Østebø

Interiør

Disse karakterforskjellene kommer begge bilene til gode. Mercedes-Benz har som tidligere nevnt lite å bevise, og tar i stor grad videre trekkene fra C- og S-klassen. Interiørdesignet er svært elegant, det meste kjennes granittsolid ut og hele inntrykket er ultramoderne. Skjermene – E-klassens midtkonsoll domineres av to – har markedets kanskje beste oppløsning. Infotainmentsystemet er effektivt nok i bruk, men er overraskende nok noe tregere enn vi bør kunne forvente. Her har du imidlertid flust med valgmuligheter på alle plan, og man ender lett opp med å bruke flere minutter bare på å utforske dem. Det digitale instrumentpanelet kan for eksempel vises i tre forskjellige stilarter. Hvorfor er vi ikke helt sikre på, men kult er det unektelig.

(Saken fortsetter under bildet)

INNBYDENDE: Volvo kjører på med særegent interiørdesign, og lykkes. Her er det ingen verdens ting som minner om sportslige pretensjoner, og designet er av tydelig skandinavisk karakter. Foto: Ivar Benjamin Østebø

INNBYDENDE: Volvo kjører på med særegent interiørdesign, og lykkes. Her er det ingen verdens ting som minner om sportslige pretensjoner, og designet er av tydelig skandinavisk karakter. Foto: Ivar Benjamin Østebø

Interiørt sett er Volvoen en klar kontrast. Skandinavisk design er for øyeblikket brennhett i statene – et viktig marked for Volvo – noe de trolig har brukt for alt det er verdt. Og vellykket er det absolutt. Cockpiten er svært minimalistisk og bærer preg av skjulte løsninger og bruk av luft som virkemiddel. Trepanelene – som du kan velge bort til fordel for aluminium skulle du finne det litt passé – har eksponert tekstur og ser regelrett lekkert ut. Materialkvaliteten har tatt kvantesprang, og er såvidt vi erfarte på linje med Mercedesen bortsett fra enkelte flater med mindre påkostede materialvalg. På innsiden som utsiden taler de helt forskjellige språk, i interiøret taler de språkene like flytende.

(Saken fortsetter under bildet)

DESIGNSPRÅK: Volvo tar tydelig inspirasjon fra konseptbilen Concept Estate med S90, V90 og SUVen XC90. Fronten er det mest vellykkede partiet på sedanversjonen. Foto: Ivar Benjamin Østebø

DESIGNSPRÅK: Volvo tar tydelig inspirasjon fra konseptbilen Concept Estate med S90, V90 og SUVen XC90. Fronten er det mest vellykkede partiet på sedanversjonen. Foto: Ivar Benjamin Østebø

Design

Volvo har viderebrakt linjene fra XC90, som igjen tok inspirasjon fra den utsøkt utformede konseptbilen Concept Estate. Pent, sobert og med tydelige retroelementer, men S90 får likevel en noe gammelmodig form med bakvindu som minner litt for mye om 90-tallets Volkswagen Passat sedan. Hele bilen fremstår noe høyreist og moderlig i møtet med E-klassen, og hekken taler et designspråk undertegnede sliter med å forstå. På dette feltet er stasjonsvognutgaven V90 en redning, og ser langt mer harmonisk ut. Mer om dette i siste avsnitt.

(Saken fortsetter under bildet)

BØLLETE: E-klassen har blitt både rundere og likere C-klassen i fersk utførelse. Designspråket fungerer imidlertid bedre på den større og lengre E-klassen. Særlig oppfinnsomt er det ikke, men bilen ser både dyr og bøllete ut med AMG-pakke. Foto: Ivar Benjamin Østebø

BØLLETE: E-klassen har blitt både rundere og likere C-klassen i fersk utførelse. Designspråket fungerer imidlertid bedre på den større og lengre E-klassen. Særlig oppfinnsomt er det ikke, men bilen ser både dyr og bøllete ut med AMG-pakke. Foto: Ivar Benjamin Østebø

E-klassen ser på sin side ut som en C-klasse med 15 prosent mer masse. Den lengre profilen gir imidlertid linjene et mer harmonisk preg enn sin lillebror, og den bærer designlinjen med større autoritet. Bilen ser rett og slett svindyr ut, også ved siden av S90. En kan med rette kritisere Mercedes-Benz for å være i overkant kliniske og konservative i designprosessen, men det hele ender i våre øyne med å fungere bedre enn på S90.

(Saken fortsetter under bildet)

AMBIENT: Interiøret lyses opp med ambientbelysning på kvelden. Lekkert. Foto: Ivar Benjamin Østebø

AMBIENT: Interiøret lyses opp med ambientbelysning på kvelden. Lekkert. Foto: Ivar Benjamin Østebø

Utstyr

Er du en av dem som har sett deg lei av alt «høyteknologisk fjas» – som helst skulle sett at biler ble bygget slik de ble på 70-tallet – kommer du til å hate disse bilene med lidenskap. Den gode nyheten er at både Volvoer og Mercedeser fra denne epoken i stor grad fremdeles går på veien. Men der tidlige varianter av de fleste elektroniske systemer ofte fungerte så som så, er løsningene her perfeksjonert til den grad at du ikke bare betaler ekstra for dem, men også velger å bruke dem i det daglige. S90 og E-klasse er begge blant de mest høyteknologiske bilene på det norske markedet akkurat nå. Alt, spesielt på våre særdeles velutstyrte testbiler, foregår elektrisk. Et trykk med fingrene på dørhåndtaket, og bilen låser seg opp. Begge bilene har det meste du kan se for deg av sikkerhetsutstyr, og de er i – varierende grad, vel å merke – teoretisk sett selvkjørende. De tilbys nemlig med såkalt Pilot Assist på svensk og Drive Pilot på tysk, systemer som styrer bilen for deg. Vår S90 var ikke utstyrt med dette, men vi fikk prøvd det i E-klassen. Systemet styrer bilen for deg, men krever at du holder hendene på rattet foruten perioder på noen få sekunder. Systemet fungerer ikke 100 prosent feilfritt, men man kan uten problemer kjøre ordentlige strekninger uten å gjøre annet enn å passe på. Begge bilene er – nær sagt selvsagt – utstyrt med adaptiv cruisekontroll, head-up display og fartsskiltleser. Spesielt Volvoens adaptive cruisekontroll fungerer svært bra – så bra at det etter få kjørte kilometer fort går automatikk i å bruke den.

På veien

Et signifikant aspekt – selv i biler som strengt tatt evner å kjøre seg selv – er kjøreegenskaper. S90 og E-klasse bikker henholdsvis 700 000 og 800 000 kroner i testet utførelse, og til den prisen skal man kunne forvente at også kjøreopplevelsen er minneverdig.

Ett ord summerer kjøreopplevelsen i S90; «godmodig». Bilen er fritatt fra sportslige pretensjoner – så fritatt at selv de sedvanlige girhendlene bak rattet manglet. Bra, sier vi. Dette er ikke sportsbiler. Styringen er fjærlett i lavere hastighet, men blir progressivt tyngre ved fartsøkning. Den er presis nok, men kunne med fordel kommunisert litt bedre med underlaget. Fjæringskomforten uten luftfjæring er god, men mellomstore ujevnheter merkes bedre enn i flere av konkurrentene. Større ujevnheter og ikke minst fartsdumper takler den imidlertid svært bra. Det kan være en fordel å prøve begge bilene også med luftfjæring før man bestemmer seg for å legge pengene på bordet.

E-klasse kjører omtrent som den ser ut – altså Mercedes-Benz fra A til Å. Bilen byr totalt sett på bedre fjæringskomfort uten at det går på bekostning av kontakt med veibanen – som vel å merke er ganske minimal i begge bilene. Styringen er tyngre – også i lavere hastigheter – men gjør bilen lettere å plassere og mer stabil. Når man mot formodning finner det for godt å kjøre bilene som sportsbiler er det to ting som åpenbarer seg. Den ene er at ingen av dem føler seg særlig hjemme. Den bakhjulsdrevne E-klassen byr totalt sett på bedre kjøreegenskaper sånn sett, og selv om den er kapabel nok er det mye vekt som skal flyttes fra side til side – nok til at det gjør seg til kjenne. Begge bilene er gode på det de gjør best, det biler i denne klassen er bygget for å gjøre: Å duve bekymringsløst i komfortmodus.

Drivverk og motor

På papiret er bilene tilnærmet like tallmessig. Turbodiesel, to liter, hundreognittinoe hestekrefter og omlag 400 newtonmeter dreiemoment. Begge motorene er relativt ferske bekjentskaper, og begge har til felles at de er lysår bedre enn motorene de respektivt erstatter. Det begynner å bli en stund siden seks sylindre var standard i denne klassen, selv om både E-klassen, BMW 5-serie og Audi A6 er tilgjengelige med alternativet. Skal man virkelig flotte seg er det trolig denne motoren – E350 CDI – som kler E-klasse best. «Folkemotoren» 220 gjør likevel en svært dugelig jobb i den store bilen. Lyden er ikke av videre sjarmerende karakter, men er støysvak nok til å holde seg pent i bakgrunnen. Maks dreiemoment oppnås ved 1600 omdreininger per sekund, og bidrar i samarbeid med den nye automatkassen på ni gir (nei, vi kødder ikke) til overraskende bra skyv. Den har sine flaue øyeblikk i lavere hastigheter, men girer fullstendig silkemykt i de fleste situasjoner.

Selv om Volvoen stiller med nærmest identisk effekt og dreiemoment føles den merkbart slappere enn Mercedesen. Dette kan ha å gjøre med at bilen ikke nødvendigvis var helt innkjørt ved testing. Det som imidlertid kan konstateres er at motoren støyer merkbart mer enn E-klassens. S90 må også se seg slått på girkassen, som fremdeles ikke er Volvos sterkeste kort. Den klare klassevinneren hva gjelder girkasser heter også denne gang BMW til fornavn. Begge bilene vil innen kort tid bli å få som plug-in hybrider med de ikke ubetydelige avgiftsfordelene dette i Norge vil medføre.

(Saken fortsetter under bildet)

TESTVINNER: Slagordet «komfortabelt overlegen» er kanskje arrogant, men det hindrer det ikke fra å være sant. E-klasse er segmentets konge. Foto: Ivar Benjamin Østebø

TESTVINNER: Slagordet «komfortabelt overlegen» er kanskje arrogant, men det hindrer det ikke fra å være sant. E-klasse er segmentets konge. Foto: Ivar Benjamin Østebø

Stjernen skinner lysest

Volvo og Mercedes-Benz har aldri vært nærmere hverandre enn nå. S90 er en dyrkelse av alle Volvos beste verdier gjennom årene. S90 stiller med kvalitetsfølelse i toppsjiktet, egenart i et ellers uniformt segment samt konkurransedyktige kjøreegenskaper. og er nå deklarert, opplest og vedtatt på haugen med de tre store. Men som vi lærte på barneskolen; enhver haug må ha en konge, og på trona sitter E-klassen. Konkurrentene A6 og 5-serie er begge relativt nær fornyelse, og med den drastisk hurtige utviklingen bilverden nå opplever er det godt mulig haugen snart opplever et regjeringsskifte. E-klassens slagord «komfortabelt overlegen» er kanskje noearrogant, men det hindrer det ikke fra å være sant. Foreløpig.

 Dom Volvo S90: 8/10

HEVDER SEG: Med S90 kan Volvo endelig erklæres del av det gode premium-selskap – uten å etterape sine tyske rivaler.

Dom Mercedes-Benz E-klasse: 9/10

VINNER: Den nye sjefen i segmentet.

Les våre betraktninger om stasjonsvognutgaven av S90 – V90, under bildet.

NORGESBILEN: Vi fikk anledning til å prøve den langt mer Norgesaktuelle stasjonsvognutgaven V90. Designet fungerer etter våre begreper langt bedre på denne. Foto: Ivar Benjamin Østebø

NORGESBILEN: Vi fikk anledning til å prøve den langt mer Norgesaktuelle stasjonsvognutgaven V90. Designet fungerer etter våre begreper langt bedre på denne. Foto: Ivar Benjamin Østebø

Norgesversjonen

E-klasse stasjonsvogn lanseres i disse dager, og var ikke tilgjengelig for testing da saken ble skrevet. Derfor er det S90 som her testes mot sedanutgaven av E-klasse. Vi fikk imidlertid anledning til en kortere prøvetur i den Norgesaktuelle stasjonsvognutgaven V90. Med D5-motor, 235 hestekrefter og firehjulsdrift er dette krembilen i V90-familien frem til hybriden T8 med over 400 hestekrefter lander. Både design- og motormessig fungerer dette bedre enn S90 D4.

(Saken fortsetter under bildet)

HEKK: Stasjonsvognutgaven V90 (t.h.) er alt i alt et svært vellykket design, spesielt i mørk farge. Hekken, som er vårt største designmessige ankepunkt på S90 (t.v.) er langt mer harmonisk på denne. Foto: Ivar Benjamin Østebø

HEKK: Stasjonsvognutgaven V90 (t.h.) er alt i alt et svært vellykket design, spesielt i mørk farge. Hekken, som er vårt største designmessige ankepunkt på S90 (t.v.) er langt mer harmonisk på denne. Foto: Ivar Benjamin Østebø

D5-utgaven er ordentlig kvikk – både momentsterk og responsiv, selv om testbilens firehjulsdrift gjør bilen tyngre. Her ble det derfor enda tydeligere kommunisert at dette slettes ikke er en sportsbil. Bagasjerommet kunne vært større, men det ville gått på bekostning av den skrånede hekken. Bakenden er ett av de designmessige ankepunktene på S90, men på stasjonsvognutgaven har de slått spikeren rett på hodet. Lekkert.