MENINGER: I iveren etter å stanse private løsninger som kan gi bedre og nye løsninger og tjenester levert for det offentlige har begrepet «velferdsprofitører» oppstått. Angivelig er dette kyniske aktører som får sugerør inn i statskassen gjennom avtaler om å levere tjenester til det offentlige. Begrepet brukes på stadig nye områder. Begrepet brukes selv om tjenestene som ytes beviselig er rimeligere og/eller har høyere brukertilfredshet enn tilsvarende tjenester produsert av det offentlige selv.
For meg er en som leverer tjenester til avtalte priser og betingelser en leverandør og samarbeidspartner.
For meg er en velferdsprofitør en som henter ut goder fra det offentlige vedkommende egentlig ikke trenger. En som på den måten sørger for at det offentlige må kanalisere midler til en selv på bekostning av andre som kan trenge det mer.
Ikke fordi velferdsprofitøren gjør noe ulovlig, men fordi vårt system underbygger at man har rett på direkte eller indirekte støtte, selv om man egentlig ikke trenger det. En svært stor del av vårt velferdsbudsjett går i dag til rettighetsfestede mottagere uavhengig av mottagerens økonomi.
Eksempler på noen som profitterer på våre velferdsordninger er mottagere av barnetrygd som setter pengene inn på konti til barnet er 18 år fordi de ikke trenger støtte til barnet i oppveksten. Eller ordningen med makspris i barnehage, som er lovfestet subsidier til de som tjener mest. Og 55+ generasjonen som tar ut AFP, for så å jobbe videre med full lønn i tillegg til pensjonen.
At den samme 55+ generasjonen i tillegg drar opp stigen ved å avslutte ordningen når de selv har fått godet, bekrefter jo bare at dette er en profittuthenting de ser ikke er bærekraftig.
Andre som profitterer på velferdsgodene er medarbeidere som kynisk beregner og henter ut akkurat de sykedagene de kan, uten egentlig å være så veldig syk.
På den andre siden av bordet har du velferdslangerne, de som sitter og formidler goder til velferdsprofitørene uten egentlig å se at dette tar ressurser fra de som trenger det mest.
På overordnet nivå er det gjerne politikere som forsvarer eller vil bygge ut allmenne rettighetsgoder til folk uavhengig av deres økonomi eller om de har behov for godet.
På enkeltnivå kan det være leger som skriver ut sykemeldinger uten egentlig å sjekke personens arbeidsevne og om arbeidsgiver kan legge til rette for delvis eller full arbeidsdeltakelse. En velferdslanger kan også være en sosialarbeider som insisterer på at en trengende småbarnsfamilie må få penger til splitter ny barnevogn, fordi det er «uverdig» å kjøpe en brukt på finn.no.
Både de virkelige velferdsprofitørene og langerne deres tapper det offentlige og konkurranseutsatt næringsliv for store ressurser. Det går på bekostning av hjelp til de som trenger det mest.
Det er ikke bærekraftig og undergraver velferdsstaten. Vi må sammen se på hvordan vi kan målrette hjelp til de som trenger det mest fremfor å utvide de generelle rettigheter for alle.