Av: Frank Krogh Kongshavn
Kester Bunyan og Odd Vidar Sevland møttes da de studerte arkitektur på University of Brighton, i 1991. De oppdaget raskt at kjemien var god, men det skulle ta noen år før de bestemte seg for å ta det et skritt videre – og før Sevland fikk overtalt Bunyan om å bli med til en liten kystby på Vestlandet.
– Jeg sa at jeg aldri skulle flytte til Haugesund. Jeg ville egentlig til en skikkelig by og fikk høre at det var profesjonelt selvmord å dra til Norge, flirer Bunyan som opprinnelig er fra Norfolk, England.
Ble voksen
Da han omsider skjønte at det var den eneste løsningen, like etter årtusenskiftet, gikk det fort i svingene. Planen var å være her i maks tre år, for å begrense skadene. Men etter å ha lært seg språket, og et par brødjobber, fikk han innpass i Opus Arkitekter, og før han visste ordet av det begynte han så smått å trives i den nye tilværelsen.
– Jeg var nok mer arrogant den gang enn jeg er i dag. Du kan godt si at jeg ble voksen i Haugesund, og nå er jeg veldig glad i denne byen, forsikrer Bunyan.
– Og så kom Ryanair. Det gjorde det litt enklere, tilføyer Sevland.
På den tiden var Sevland ansatt hos Arkitektkontoret Brekke Helgeland Brekke, og utover på 2000-tallet holdt de jobb og privatliv adskilt. De giftet seg og slo rot i et 100 år gammelt hvitmalt trehus i Kirkegata.
Mer design
Huset har to inngangsdører; én i tre som går inn til boligen, og én i metall (med logo) som leder ned til et relativt nyoppusset kontor i kjelleretasjen.
To arbeidsbord står mot hverandre, samt to store monitorer en lett kan gjemme seg bak om nødvendig. Tegninger henger tilsynelatende vilkårlig over en grå sofa, fire stoler står rundt et lite bord og naturlig lys strømmer inn gjennom store vinduer mot bakhagen.
– Jeg startet firmaet for fire år siden. Det hadde ingenting med Opus å gjøre, men etter hvert så ble det mye store prosjekter og problemløsing. Jeg liker bedre å jobbe tettere på, med privatkunder og mer design, sier Bunyan.
– Faren min drev også egen virksomhet, så jeg skjønte litt av hva som skal til. Og jeg tenkte at hvis jeg ikke prøver, så kommer jeg til å angre.
– Ikke en myte
To år senere bestemte de seg for å gjøre det om til en tomannsbedrift, og Sevland sa opp sin daværende jobb i Vikanes Bungum Arkitekter.
– Jeg har vel egentlig vært med fra starten. Vi eier 50/50, og det hadde vi nok gjort uansett, forklarer han.
De har vært gjennom noen svingninger i oppstartfasen, men opplever nå at oppdragene øker, og hjemmekontoret skal snart byttes ut med nye lokaler i Strandgata.
– Er det en myte at en ikke skal jobbe med den en lever sammen med?
– Nei, sier de og ler.
– Hvis jeg har laget et eller annet og Vidar har meninger om det, så tar jeg det mer personlig enn hvis det kommer fra andre. Der har vi hatt noen utfordringer, utdyper Bunyan.
Utfyller hverandre
– Men arkitektyrket er sånn at en sitter mye i sine egne tanker og er veldig fokusert, enten det er søknader eller design en holder på med. Og vi jobber på ganske forskjellige måter, så det har fungert greit, sier Sevland.
– Jeg er god til å starte ting, og Vidar er god til å fullføre. Han er mye mer strukturert enn meg, sier Bunyan.
De deler også en lidenskapelig interesse for yoga og bruker noe av fritiden på å renovere «en rønne av en hytte» på Tittelsnes, men utover det tror de det er viktig å gi hverandre frihet. Bunyan sitter for eksempel i styret i Kunstforeningen og er engasjert i den nye Byhagen, mens Sevland liker å koble av med lange løpeturer.
– Vi prøver også å tilbringe tid med venner og liker å invitere til middag, men det har ikke blitt så mye av det i det siste, forteller de.
Nominert til byggeskikkpris
Etter snart 20 år i bransjen er det naturlig nok vanskelig å svare på hvilket arbeid de er mest fornøyd med.
– Hvis kundene mener at de bor i verdens beste hus, så har vi lykkes, sier Bunyan.
– Forresten så er jeg ganske stolt av terminalbygget for cruisebåtene, fordi det ble bygget på seks uker. Jeg måtte jobbe fort, kommunen måtte godkjenne det raskere enn de pleier og vi hadde en fast dato da det skulle stå ferdig. Alt klaffet, og jeg liker å være del av et lag som drar i samme retning, fortsetter han, og legger til at de har to bolighus som er nominert til Karmøy kommunes byggeskikkpris i år.
Sevland trekker frem et mer uvanlig oppdrag.
– Det er rart hva vi blir fornøyde med. Det er kanskje en liten jobb, men vi har tegnet gjerdet på Christiansenhuset, som måtte godkjennes av riksantikvaren. Det er litt kult at vi kan gjøre små ting også.
I all enkelhet
Nå om dagen er det stort sett eneboliger det går i, men de holder også på med et leilighetsprosjekt i Skudenes, uten at de kan si så mye om det ennå. Kort fortalt så er det ikke størrelsen på jobbene som avgjør hva de tar på seg.
– Har dere en signatur?
– Ting skal være enkelt, men ikke på en funksjonalistisk eller minimalistisk måte. Det blir feil. Men når noen åpner døren til et hus vi har tegnet, så skal de vite hvor de skal, og vi bruker heller et material mindre enn å legge til. Det er en enkelhet, sier Bunyan.
– Vi tolker hver situasjon, supplerer Sevland.
– Vi er opptatt av hvordan folk lever og hvilke behov de har, og der er faktisk folk utrolig forskjellige. Det handler om å få folk til å åpne seg, så vi får noe å jobbe ut fra. Det er noen som tror vi leverer alt, men det er et samspill der begge parter må gi av seg selv.
En spennende tid
De har sterke meninger om hva som må til for at Haugesund skal utvikle seg
– Hvis vi ser på den nye sentrumsplanen, så er intensjonene veldig gode, men det er jo ikke bare arkitekter som slipper til i en by. Det er også de som bare ønsker et bygg, sier de.
– Utfordringen er at det blir for oppstykket. Vi burde heller tenke mer helhetlig og ta kvartal for kvartal. Men Haugesund har vanvittig mange muligheter, fordi det var en planlagt by, på en helt annen måte enn tilsvarende steder. Og det er en spennende tid, for et eller annet har endret seg de siste seks-sju årene. Folk snakker ikke bare om at noe bør skje, de gjør noe med det. Og de nye studentboligene er det spenstigste bygget i sentrum på veldig lenge.
– Hva skal til for at byen skal bli et bedre sted?
– Flere «pocket parks» og mer grønt ville vært fornuftig. Møteplasser der folk møter en venn, setter seg ned og tar en kaffe. Det er vanskelig å sette ord på, men det er det som skaper et levende sentrum.