Såpeboblene som Chanel Santana Strand tok med fra Haugalandet ble en umiddelbar suksess.
Såpeboblene som Chanel Santana Strand tok med fra Haugalandet ble en umiddelbar suksess.

– Jeg blir aldri den samme igjen

Natt til søndag reiste Chanel Santana Strand fra Karmøy med tre blytunge kofferter og en konto fylt med bidrag fra slekt, venner, naboer og det lokale næringsliv. SAS så igjennom fingrene med bortimot hundre kilo overvekt da 29-åringen sjekket inn på Sola sammen med to andre frivillige fra Rogaland. Fjorten timer og to mellomlandinger senere landet trioen på Lesvos.

LESVOS/HELLAS: Behovet for leiebil meldte seg umiddelbart, – ingen drosjer hadde bagasjeplass nok og øyas busser går i skytteltrafikk med flere tusen flyktninger daglig. Like greit for Strand og co som hadde minst like mye pågangsmot som overvekt med seg ned.

Se bildeserie fra Lesvos her

– Vi klarte ikke å la være å stoppe da vi passerte grupper med unge menn på veg til fots mot Mytilini der de blir registrert. De så så svette og slitne ut at vi kastet ut det vi hadde i bilen av mat.

Situasjonen gikk for alvor opp for trioen da de fikk tilgang til wi-fi og logget på nettavisene rett etter landing. En av gummibåtene på veg over fra Tyrkia hadde kollidert med ei ferge tidligere på dagen, og 13 av flyktningene druknet, blant dem fire barn.

380.000 flyktninger har kommet til Europa, hovedsakelig til Hellas og Italia frem til midten av september. Rundt 2.500 av dem kom aldri fram, de druknet på veg over Middelhavet uten redningsvester og i overfylte båter. De fleste av dem forblir tall i en dyster statistikk. En av dem, tre år gamle Aylan som ble funnet død på stranden i sin lille røde t-skjorte og blå shorts, vekket mange av oss, inklusive 29-åringen fra Torvastad.

– Jeg hadde tenkt på å reise ned tidligere, men da måtte jeg bare ned.

Dråpen i havet
Den berømmelige dråpen i havet gir mening på Lesvos der tusenvis av flyktinger hver dag driver i land uten annen bagasje enn en flaske vann og et tynnslitt håp. På strendene nordøst på øya er det ingen som tar i mot dem bortsett fra de frivillige fra hele Europa, som har tatt ut ferie eller ulønnet permisjon og reist ned for å hjelpe.

Strand befinner seg nå i Eftalou der hun jobber sammen med andre frivillige i den nye organisasjonen «Dråpen i havet», som vokste fram fra en facebook-gruppe opprettet av fembarnsmoren Trude Jacobsen.

– Det er ingen andre her, sier Charlotte Vestli som koodinerer de frivillige de neste fire ukene.

Men 25-åringen som jobber med sikkerhet hjemme i Norge, advarer de ivrige, nyankomne ildsjelene.

– Tar dere med flyktninger i bilen blir det regnet som menneskesmugling. Dere risikerer å bli arrestert, understreker hun, og legger til. – Blir dere tatt, forhold dere rolige og ikke oppgi annet enn navn, adresse og telefonnummer før dere har fått snakket med ambassaden.

– Den risken er jeg villig til å ta, sier Strand uten å nøle. – Ser jeg slitne kvinner og barn, tar jeg dem med.

Kaotisk start
Torvastadbuen ble kastet ut i det, da hun møtte opp på matstasjonen ved stranda første morgen.

– Alt ble så virkelig plutselig. Det er så mange her. De er våte, sjøsyke, og selvfølgelig glade for å ha kommet seg levende i land. Men de har en vanvittig lang reise foran seg. Og mange av dem har ikke mer enn en liten ryggsekk med seg. For en følelse det må være å miste alt du eier.

Like etterpå får 29-åringen kjenne på følelsen av å ikke ha mer å gi. Flere kommer barbeinte men det er tomt for brukte sko på stasjonen på stranda. Senere på dagen blir det tomt for mat og vann litt lenger inne på øya, der flyktningene sover under åpen himmel. Det var mer enn trioen fra Rogaland klarte å se på.

– Vi dro til nærmeste supermarked og fylte opp bilen.

Men i det mørket faller på synker temperaturen og de våte flyktningene fryser. Dermed får bleiene, babyskoene og strømpene fra gavmilde karmøybuer små flyktningebein å gå på.

Seks måneder gamle Odoan, som har vært på flukt gjennom ørkenen med mamma, pappa og fire søsken i fem døgn med lite mat og vann, får tørre klær. Femåringene får fargeblyanter og tegneblokker.

– Nå kan ungene være barn igjen for et øyeblikk, smiler Chanel Santana Strand, og kjenner på at hun aldri blir den samme igjen.

– Jeg ser allerede ting fra et annet perspektiv. De har så lite, jeg har så mye, likevel vil jeg ha mer. Vi er bortskjemte.