Karen Hesseberg

Snakk mindre, si mer

KAREN HESSEBERG: «Jeg har mer enn en gang kjørt drosje med sjåfører, som vet best hvordan landet skal styres. De er i slekt med de som sitter på stadion og kunne scoret på fem av fem sjanser.»

SITAT: «Jeg har mer enn en gang kjørt drosje med sjåfører, som vet best hvordan landet skal styres. De er i slekt med de som sitter på stadion og kunne scoret på fem av fem sjanser.»

Av Karen Hesseberg, journalist og programleder TV Haugaland

UKENS MÅKESKRIK: De fleste av oss bruker om lag 16.000 ord per dag. Og selv om menn og kvinner ikke alltid snakker samme språk, mener forskerne at vi snakker omtrent like mye. Det er altså ikke bare kravet om kjønnsnøytrale titler som har ført til at skravlekjerringa er gått ut på dato.

Men nå når valgkampen er i vel i havn, er det vel grunn til å spørre seg om ikke noen av politikerne fylte opp dagskvotene sine allerede i slutten av august og nå ligger mange uker foran seg selv. P1 har vært en milsluker av de store på veg over Haukeli i så måte, ikke før har du hørt nyhetene med siste nytt fra Erna og Jonas, så er de der igjen. Vervarslaran på Vestlandet med sin nasale, monotone messing har blitt en velkommen buffer mellom slagene.

Men for all del, mye godt er sagt, nå skal bare løftene realiseres. Eller som en av gjestene i frokost TV i helga ønsket seg.

– Hva med et nytt parti, Handlingspartiet!? De kan gjøre alt det de andre bare snakker om.

Det høres besnærende ut, men i rettferdighetens navn må det sies at så enkelt kan det ikke være. Hverdagen med sine sprengte budsjetter og sviktende skatteinnganger legger seg oppå de velmente prinsippene som en klam hånd, og de nyvalgte må tilpasse seg realpolitikken, skal de få noe gjort.

Igjen sitter de som vet best med ordene sine i behold. Jeg har mer enn en gang kjørt drosje med sjåfører, som vet best hvordan landet skal styres. De er i slekt med de som sitter på stadion og kunne scoret på fem av fem sjanser.

Likevel, jeg elsker ord. Muntlige, skriftlige, på dialekt, riksmål eller fremmedspråk. Noen av oss tror Gud skapte verden med ord, alle burde tro at de skaper sin verden med ordene sine. Ord kan vekke kjærlighet, hat, utløse kriger eller skape fred. Ord bygger broer eller murer mellom oss.

På TV jobber vi mye med å bruke mer bilder og mindre ord. Våger du å være stille foran kamera, kan det oppstå magiske, nervedirrende øyeblikk, der fem sekunder kjennes ut som et halvt minutt.

Jeg drømmer om å lage en visuell utgave av verdens korteste novelle.

– For sale, baby shoes, never worn.

Kortformens mester, Ernest Hemmingway, har muligens æren for disse seks ordene med mer substans enn mange bøker, Men i lokale medier blir det ofte mye av det gode. Vi bedriver ord uten tanke på 40-sekunders regelen som rikskringkastingen nå synes å være tuftet på. Til glede for lokalpolitikere, håpefulle musikere og foreningsfolk som skal ha basar spekket med årer, fruktkorger, hjemmestrikka grytekluter og skåltomme markedsføringsbudsjett.

Men vi kan fatte oss i korthet når vi vil. Som da jeg og fotograf Meling var med i en delegasjon som skulle hilse på kongeparet. Da gjaldt det å vise at vi kom fra møblerte hjem. Men utfordringen lå ikke der.

– Ka ska me sei når me tar `an i hånnå, spør Jarl Vidar, tjue korte sekunder før vi var framme ved kong Harald.

Vi  hadde diskutert etiketten nøye dagen før, men glemt å konkludere. Nå var vi prisgitt vår egen fintfølelse og fantasi.

– Kongen og dronningen?

– Nai, Deres Majesteter, sa Jarl Vidar rungende, i en tone som antydet diskusjonen var over for hans del.

– Eg vett ikkje om eg får te knoting, kan eg sei Dåkkas Majestetar? Å så seie me nåke fint om Haugalandet.

Men det var dagen før, nå var vi fem sekunder unna de kongelige fingrene, som strakk seg høflig, men samlebåndsaktig ut mot oss. Og i det kongen og kona tar lokal-TV-journalisten i øyensyn, glemmer jeg både dialekt og dristighet og puster ut et knapt hørbart:

– God aften.

Brumlebassen bak meg er plutselig blitt like blodfattig og følger opp med nok et ønske om en god aften.

Det ble med det. Kongen og kona var allerede fem hender nedi rekka, før vi skjønte hva som ikke hadde skjedd.

Det var vel ikke mulig å snakke mindre, men vi kunne med fordel sagt mer.