Arne Valen
Arne Valen

Min båt er så liten og havet så stort

ARNE VALEN: «Bildet av den døde gutten ryster ikke bare verden. Det ryster troen min.»

SITAT: «Bildet av den døde gutten ryster ikke bare verden. Det ryster troen min.»

Bildet av den døde treåringen Aylan Kurdi, skyldt opp på stranden i feriebyen Bodrum har sist uke spredt seg på sosiale medier og illustrerer verdens svikt når det gjelder å hjelpe flyktningene fra Syria. Lille Aylan har endelig fått oss til å åpne  øynene for at det er enkeltmennesker det dreier seg om. 2500 omkommet på den farefulle ferden over Middelhavet er bare et tall. Det er også 400.000 flyktninger som har ankommet Europa hittil i år. Myndighetene i mange europeiske land har vært avventende. «Følge situasjonen nøye» er et mye brukt uttrykk for ikke å gjøre noe som helst.

Bildet av den døde gutten ryster ikke bare verden. Det ryster troen min. På søndagsskolen sang vi «Min båt er så liten og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd. Når han styrer båten da går det så bra på vegen mot himmelens land.»  Hvor var du, Gud, da Aylan flyktet i den lille båten fra krigsherjede Syria sammen med broren, Galip (5), moren Rihanna og faren Abdullah? Bare faren overlevde. Jeg er sint på Gud.

Troen var sterk i gymnastiden. Jeg malte teksten «JESUS ER VEGEN, SANNHETEN OG LIVET» med ti centimeter hvite bokstaver på den brune skoleveska. Det må ha lyst skråsikker tro av meg. Leder av kristenrussen-74 ble jeg også. Mange unge på 70-tallet hadde et sterkt politisk eller religiøst engasjement. Maos lille røde og Bibelen ble lest grundigere enn pensumlitteraturen. Plakater av Karl Marx, Mao og Jesus hang side om side i klasserommene.  Det var heftige diskusjoner mellom de som var klar for væpnet revolusjon og vi som ventet på Jesus. En av de som prøvde å overbevise meg om at «religion er opium for folket» var Bjørn Olav Utvik, som i dag er professor i Midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo. Jeg vet mer om effekten av opium i dag enn jeg gjorde da.

Jeg diskuterer ikke tro lenger for å overbevise noen med rasjonelle argumenter om at jeg har rett. Troen er ikke logisk, og Bibelen er ingen lærebok i naturvitenskap. Jeg jobber i Kirkens Bymisjon  som har korset og ordene «kirke» og «misjon» i logoen, men det viktigste i misjonen er at mennesker erfarer respekt, rettferdighet og omsorg. Derfor er det en selvfølgelighet  at muslimske kvinner får låne et kontor til bønn under språksprell-samlingen i frivilligsentralen.

Kirken har tidligere vært en tilnærmet daglig arena for mine aktiviteter. Nå går jeg sjelden dit. Jeg avspaserer. Dessuten finner jeg en ærlig gudstro ute på gata blant dem som ikke er så skråsikre på alt, de som kjemper med tvil. Det er heller ikke lett å kalle seg kristen etter at «De kristne» (bestemt form) er blitt et politisk parti. Jeg er dessuten mer opptatt av Syria enn av Israel. Ville man fått godkjenning for å registrere «Muslimene» eller «Buddhistene» som politisk parti?

Barnetroen er viktigere når voksentroen er vaklende. Kanskje er det  ikke så få som ber aftenbønn når livet røyner på? For mange av oss var aftenbønnen første kontakt med den religiøse verden. Vi lærte at det finnes en god makt, en Gud i himmelen, en som jeg kan snakke med, noen som bryr seg om meg og vil meg vel.

I kveld blir det bønnen min mor ba for meg og som jeg har bedt for mine barn:

Kjære Gud, jeg har det godt
Takk for alt som jeg har fått.
Du er god, Du holder av meg
Kjære Gud, gå aldri fra meg.
Pass på liten og på stor,
Gud bevare far og mor
Og alle barn på jord.

Men jeg synger ikke «Min båt er så liten og havet så stort.»