Patina_Nuri RIbera Anfinsen

De sprekeste damene

– Da jeg forsto at det vi gjorde, det betydde noe, da gikk det lettere, sier Else Mæland. Torsdag i neste uke er det premiere på «Patina», der 30 damer i alderen 68 til 91 gjør sin debut – på Festivitetens hovedscene.
STERKT SAMHOLD: Koreograf Nuri Ribera Anfinsen er stum av beundring for den innsatsen danserne har lagt ned. Her sammen med de eldste i ensemblet, Lillemor Skarvøy (91) og Else Mæland (91). Foto: FKK

– Da jeg forsto at det vi gjorde, det betydde noe, da gikk det lettere, sier Else Mæland. Torsdag i neste uke er det premiere på «Patina», der 30 damer i alderen 68 til 91 gjør sin debut – på Festivitetens hovedscene.

Etter et år med øving er det endelig tid for å teste forestillingen på publikum, og vi treffer de to mest «rutinerte» danserne etter den første skikkelige generalprøven. Lilllemor Skarvøy og Else Mæland, som begge er 91 år, kommer rett fra åpningen av Seniorfestivalen, der de har vist et lite utdrag.

– Vi følte at gikk godt. Vi var i hvert fall enige om det, alle jeg snakket med, sier Skarvøy, og innrømmer at hun var litt nervøs i forkant.

– Det var en slags ilddåp, supplerer Mæland.

– Jeg tenkte ja-ja, antagelig så går det bra. Vi får håpe og tro på han der oppe at jeg gjennomfører det skikkelig, og at jeg ikke glemmer noe. Og jeg har aldri vært så glad som jeg er i dag. Tenk at vi er så privilegerte å få være med på dette. Det er som en gudegave, fortsetter hun.

– Hvordan har det vært å lære seg alle trinnene. Var det mer krevende enn dere forventet?

– Nei, egentlig ikke. Vi har jo tatt alt i små doser fra begynnelsen av, så vi har fått de forskjellige komponentene forsiktig inn. Og så har jo Nuri vært en veldig flink pedagog, forteller Skarvøy mens Mæland nikker ivrig.

– Så tydelig og rolig. Hun legger alt frem så fint, og det er aldri en skarp tone. Det hadde nok jeg blitt hvis jeg ble litt utålmodig, men ikke Nuri.

Det hjelper å øve

Hun snakker selvfølgelig om Nuri Ribera Anfinsen som er prøveleder og koreograf. «Patina – å eldes med glans» er laget av den anerkjente koreografen Arne Fagerholt, som hadde stor suksess med forestillingen på Trøndelag Teater for noen år siden, og en av forutsetningene for å sette den opp i Haugesund var at Anfinsen hadde regien.

Hun er stum av beundring for den innsatsen de eldste deltakerne har lagt ned.

– Det er helt utrolig. De er jo nesten sprekest i gruppa. Begge er på alle øvelser, de er alltid fulle av energi og alltid i godt humør.

Hun har sett dem trosse mange hindere siden de startet opp i fjor høst.

– Det mest utfordrende for de fleste har vært å finne hvilken plass de skal stå på i de ulike dansene, for det mange forskjellige koreografier med forskjellig musikk, og forskjellige formasjoner. Det har tatt litt tid, men det er helt naturlig, sier Anfinsen.

– Men når du ser at noen på 90 får dette til, så er det helt fantastisk. Lillemor er veldig kjapp, og hun lærte nesten koreografien raskest av alle. Else brukte lengre tid, men hun øvde hjemme, og da ble hun bare flinkere og flinkere. Det er utrolig inspirerende for meg å se. At selv om du snart blir 92 år, så hjelper det å øve, sånn at hjernen og kroppen blir bedre for hver gang, legger hun til.

Sterke sammen

Mæland bekrefter at det ikke var alt som satt på første forsøk, men det ble enklere når hun fikk noen knagger å henge budskapet på.

– En vil jo yte sitt beste, men så tenkte jeg at jeg får gjøre så godt jeg kan. Det gikk ganske lang tid før jeg kom inni selve ideen og psykologien. Da det var på plass gikk det lettere, og da jeg forsto at det vi gjorde, det betydde noe, da gikk det lettere, sier Mæland.

Noen av temaene som tas opp har vekket minner hos de voksne kvinnene.

– Det jeg kjenner mest igjen er når vi tar for oss krigen og de spiller «Skjebnesymfonien». For meg har det vært sterkt. Jeg kommer fra Sauda, men gikk på gymnaset i Oslo under krigen, så jeg opplevde den jo på nokså nært hold, sier Skarvøy.

– Men så er det også lysere minner, som når vi danser til «Søstrene Bjørklund», legger hun til.

En annen ting de trekker frem er det nære samholdet som har oppstått i gruppen.

– Det var også litt av Fagerholt sin idé. At det også skulle være en opplevelse å være med, at de skulle gjøre hverandre sterke, og at kvinner er sterke sammen. Det er egentlig hele filosofien i forestillingen. Det er hele tiden gruppen som omfavner og har omsorg for hverandre. Dette er jo omsorgsgenerasjonen, der kvinnene som regel tok vare på mannen og familien. Nå skal de frem i lyset, sier Anfinsen