IMG_6142-900x444

Hvem er du tro mot?

"Hvem er du tro mot? Mannen din? Gud? Sjefen? Moteverdenen? Ukas diett", spør Gro Aina Skauge.

MENINGER: På barneskolen prøvde jeg alltid å være tro mot de kule og populære, de som ble valgt ut først når det skulle spilles kanonball. Jeg ble aldri valgt, men noen måtte(!) jo ta meg tilslutt. Grunnen til denne troskapen er jo ganske enkel. Jeg tenkte selvfølgelig at de nok har forstått noe, som for meg var veldig fjernt. De hadde skjønt seg på livet liksom. Noe rett måtte de jo gjøre, siden all denne deilige populariteten bare kom til dem. Så da valgte jeg å være tro mot dem.

Så kommer du i puberteten og lurer på om du skal være tro mot Gud, foreldrene dine, venner, kjæresten eller aller helst alle på en gang. Forvirra veggelus er vel det beste ordet for denne tilstanden. I alle fall en veldig skummel og usikker tid for ei med rødt hår og ekstremt liten selvtillit.

Etter enda noen år kommer disse nydelige barna våre til verden og du er solgt! Du har endelig funnet noe nytt å være tro mot. Vi passer på dem som små skjøre fjær, og blir selv noen sterke løver som går gjennom de harde 30-åra med foreldremøter, skilsmisser, beinbrudd, slamring med dører og diverse humørsvingninger.

Men så er plutselig den eldste poden 20 år og klarer seg utmerket flott! Flytter ut av redet og begynner på sitt voksne og spennende liv. Så bra! Hurra!
Godt jobba, du er ferdig. Len deg tilbake og, eeehhh…nyt? Hva? Er jeg ikke nødvendig lenger? Trengs jeg ikke? Overflødig? Klikkestadiet er dessverre et faktum.

DA! Akkurat da er det du skal sette i gang en fantastisk og nifs prosess… L Y T T E!
Lytte til deg selv. Hva vil du? Hva liker du? Hvem er du? Dette skulle du selvfølgelig gjort for alvorlig lenge siden, men nesten alle har til da vært opptatt med å passe inn i den normale boksen. Vi har nemlig vært så opptatt av å være mamma, ektefelle, venninne, nabo, kollega også videre. Men har vi egentlig vært helt oss selv? Har jeg noen gang vært tro mot meg selv? Har jeg noen gang lyttet hundre prosent til mine behov? Og hva i huleste er mine behov? Bare tanken på å tenke kun på meg, gav meg nesten en vemmelse i magen. Hallo, jeg snakker ikke om en kveld med jentene eller en spa-tur med venninner. Nei, jeg snakker om å være helt tro mot seg selv, sine følelser, sine tanker, behov og idèer. Det må jo være superegoistisk? Og jeg er oppdratt til aldri å være egoistisk. Aldri, ikke i noen anledninger.

Vel, så feil kan en ta! Her har du superegoisten, Gro Aina! And I love it!
Og det er ikke bare jeg som drar nytte av dette, neida det er alle de som er rundt meg også. For noen kan det kanskje være litt tøft (les: forvirrende) i begynnelsen, men alle liker vel best en ekte og ærlig person? For når jeg har det godt med meg, så ønsker jeg jo at du skal ha det godt med deg. Så dette gir faktisk enorme ringvirkninger.

Det er fantastisk å endelig kunne stå for alt jeg selv sier, for ordene er faktisk mine. Om de er aldri så dumme innimellom, så er de fortsatt mine og jeg mente det nok akkurat der og da. Og skulle jeg plumpe uti det og ta feil valg, ja, så står jeg i det også. Kappen er nå på hele tiden eller fullstendig av, men den blir ikke lenger snudd etter vinden. Jeg er nå tro mot meg selv. Er du?

God helg!