11908292_10207918871156727_1225633432_n

Bør kirken vie homofile?

"Kirken har alltid viet homofile. Noen visste ikke at de var det. Ikke før det hadde gått en tid, skriver Jostein Vestbø, pensjonert prest i Den norske kirke".

Kirken har alltid viet homofile. Noen visste ikke at de var det. Ikke før det hadde gått en tid. Noen hadde ant det, men hadde slått det fra seg. Noen visste det, men fornektet det. Noen hadde søkt hjelp hos sjelesørgere, og hadde blitt rådet nettopp til å gifte seg, så ville det nok gå over, skulle de se. Men det gjorde det ikke. Noen av disse har måttet bryte opp. Noen har, som de selv sier, holdt ut. Noen har avfunnet seg med situasjonen og lagt hovedvekten på andre sider av familielivet. Noen har levd i et livslangt ulykkelig ekteskap preget av uforløst seksualitet. Noen orket ikke å leve.

Bør kirken vie homofile? Kirken bør ikke vie noen. Det kan statlige instanser gjøre. Javel, dét går det an å mene. Men når det norske samfunn nå har en ekteskapslov som definerer både hetero- og homofile parforhold som «ekteskap», og når kirkesamfunnene faktisk har vigselsmyndighet, bør da kirken – også Den norske kirke – være åpen for å vie både heterofile og homofile par?

For noen er det selvsagt at kirken ikke kan det. Den har jo aldri gjort det heller. Ikke før i vår tid, noen steder. Og ikke uten protester. For det er, hevdes det, i åpenbar strid med kristen tro og tradisjon, med Bibelens lære. Det er tryggest å holde på den såkalt klassiske forståelse og praksis. Kirken skal i ord og gjerning markere et troverdig vitnesbyrd om det som er rett og riktig. Uangripelig skråsikker teologi.

For andre er det selvsagt at en ikke slipper så lett unna spørsmålet.
Både de bibelske forfattere og teologien og innen bl.a. medisin, psykologi, jus og kultur har man jo strevd med å komme til rette med mennesket som kjønnsvesen. Homofili passet ikke inn i skjemaet, ble som regel enten en ikke-sak eller betraktet som en utålelig perversitet, og homofile ble uglesett eller usynliggjort. ??Like umiskjennelig som den konsekvente avvisning av homofili i de offisielle kirkelige dokumenter,??har??angsten vært – og uviljen??mot å ta inn over seg at homofili er en normalvariant av naturen som alltid har vært der, og alltid har blitt praktisert – i??og utenfor kirken.??

Livet bryr seg ikke om skjemaer. Like lite som terrenget lar seg forme av kartet. Derfor er det vårt ansvar, vi som er kirken her og nå, – ikke å bare lene oss mot bibelsitater og konfesjonshistorie, men å se den etiske utfordringen i øynene og å se hverandre inn i øynene, heterofile og homofile.

Alle heterofile som lever i et forhold bør pålegge seg en øvelse. Spørre: Hva om noen kom til meg, påberopte seg guddommelig mandat og forkynte: Det forhold du lever i er helt feil, det er i strid med naturen og med all god moral, du må avslutte det og du må heller aldri ha noe seksuelt forhold til et annet menneske du blir glad i. Det har Gud bestemt. – Slike holdninger er det homofile ofte må forholde seg til. Jeg tror at vår seksuelle identitet er så sentral for det fleste av oss at opplever vi at den blir betraktet som abnorm og motbydelig, føler vi at hele oss blir stemplet som en ureparerbar feilvare.

Det er ingen tvil om at det gjennom tidene både i kirkens sjelesorg og i læreuttalelser er gjort og sagt ting som kirken i dag verken bør eller vil stå inne for. Det skal vi da også slippe. Derimot er det den kristne kirkes kall å stadig etterprøve tidligere etiske konklusjoner. Med fornuft, forstand og hjerte skal det utøves kjærlighet etter Kristi forbilde. Det betyr bl.a. at vi har med oss ikke bare skrift og bekjennelse, men også historien, erfaringen, livet selv, ubesvarte spørsmål og skjemaer som ikke funker. Det betyr at vi kan risikere å bli korrigert i forhold til det som før har blitt regnet som opplest og vedtatt.

Paulus og de andre apostlene hadde et særskilt oppdrag: å formidle visjonen av Jesus Kristus som det Guds klare ord som alt står og faller med. Paulus var en gudbenådet teolog. Han kan neppe sies å ha den samme autoritet innenfor andre fagområder, som for eksempel geografi, matematikk eller sexologi. Jeg tenker stundom som så: Om noen hadde sagt til Paulus at for all ettertid skal folk rundt om i hele verden, det være seg for eksempel langt inni bushen i Afrika, ute på prærien i Amerika og i den minste fjordarm i Norge lese dine brev, selv om de ikke var skrevet til dem, og de skal betrakte hver minste bemerkning til dine venner i Korint og Efesos og andre steder som ufeilbarlig og forpliktende, selv om det går på tvers av den erfaring og innsikt de har – ja da tror jeg Paulus, som også uttrykkelig forutsetter, naturligvis, for eksempel at jorden er flat, hadde satt opp et måpende fjes og spurt: Er dere spinn hakke galne?

Paulus sine skjemaer slår altså sprekker. Våre også. Vi kan eie all kunnskap og ha mistet kjærligheten. Noen ganger kan vi ha blitt så opptatt av å ikke gjøre feil at det er nettopp det vi gjør.

Bør kirken vie homofile par? Ja, dersom kirken i det hele tatt skal vie noen, så også dem, når de ønsker det. Og skjer vigselen ved en annen instans, må kirken i alle fall også for homofile par være et sted man kan stille seg framfor Kjærlighetens ansikt med sine liv, finne fotfeste og håp og bli omsluttet av bønn og forbønn.

Fortiet og fortrengt homoseksualitet har, som nevnt innledningsvis, ødelagt mange ekteskap og gjort mennesker ulykkelige. Hvordan noen kan hevde at et homofilt ekteskap truer det heterofile ekteskap er meg en gåte. At et økt antall heterofile samboerskap gjør at færre lever i heterofile ekteskap, dét er klart, og dersom det er statistikken som er poenget, kan man si at dét svekker ekteskapet som institusjon.

Enda viktigere enn å fokusere på de juridiske rammer for samlivet er å legge til rette for et godt innhold. Men rammene er også viktige. Å gi homofile livsledsagere, som uansett hva kirken sier og gjør lever sine liv i samfunnet, anledning til å ordne sin samlivslykke innenfor den samme forpliktende ramme som heterofile, vil, slik jeg ser det, ikke svekke, men styrke ekteskapet som en god institusjon. Og kirken som et godt hjem.

Alle heterofile som lever i et forhold bør pålegge seg en øvelse. Spørre: Hva om noen kom til meg, påberopte seg guddommelig mandat og forkynte: Det forhold du lever i er helt feil, det er i strid med naturen og med all god moral, du må avslutte det og du må heller aldri ha noe seksuelt forhold til et annet menneske du blir glad i. Det har Gud bestemt. – Slike holdninger er det homofile ofte må forholde seg til. Jeg tror at vår seksuelle identitet er så sentral for det fleste av oss at opplever vi at den blir betraktet som abnorm og motbydelig, føler vi at hele oss blir stemplet som en ureparerbar feilvare.

Det er ingen tvil om at det gjennom tidene både i kirkens sjelesorg og i læreuttalelser er gjort og sagt ting som kirken i dag verken bør eller vil stå inne for. Det skal vi da også slippe. Derimot er det den kristne kirkes kall å stadig etterprøve tidligere etiske konklusjoner. Med fornuft, forstand og hjerte skal det utøves kjærlighet etter Kristi forbilde. Det betyr bl.a. at vi har med oss ikke bare skrift og bekjennelse, men også historien, erfaringen, livet selv, ubesvarte spørsmål og skjemaer som ikke funker. Det betyr at vi kan risikere å bli korrigert i forhold til det som før har blitt regnet som opplest og vedtatt.

Paulus og de andre apostlene hadde et særskilt oppdrag: å formidle visjonen av Jesus Kristus som det Guds klare ord som alt står og faller med. Paulus var en gudbenådet teolog. Han kan neppe sies å ha den samme autoritet innenfor andre fagområder, som for eksempel geografi, matematikk eller sexologi. Jeg tenker stundom som så: Om noen hadde sagt til Paulus at for all ettertid skal folk rundt om i hele verden, det være seg for eksempel langt inni bushen i Afrika, ute på prærien i Amerika og i den minste fjordarm i Norge lese dine brev, selv om de ikke var skrevet til dem, og de skal betrakte hver minste bemerkning til dine venner i Korint og Efesos og andre steder som ufeilbarlig og forpliktende, selv om det går på tvers av den erfaring og innsikt de har – ja da tror jeg Paulus, som også uttrykkelig forutsetter, naturligvis, for eksempel at jorden er flat, hadde satt opp et måpende fjes og spurt: Er dere spinn hakke galne?

Paulus sine skjemaer slår altså sprekker. Våre også. Vi kan eie all kunnskap og ha mistet kjærligheten. Noen ganger kan vi ha blitt så opptatt av å ikke gjøre feil at det er nettopp det vi gjør.

Bør kirken vie homofile par? Ja, dersom kirken i det hele tatt skal vie noen, så også dem, når de ønsker det. Og skjer vigselen ved en annen instans, må kirken i alle fall også for homofile par være et sted man kan stille seg framfor Kjærlighetens ansikt med sine liv, finne fotfeste og håp og bli omsluttet av bønn og forbønn.

Fortiet og fortrengt homoseksualitet har, som nevnt innledningsvis, ødelagt mange ekteskap og gjort mennesker ulykkelige. Hvordan noen kan hevde at et homofilt ekteskap truer det heterofile ekteskap er meg en gåte. At et økt antall heterofile samboerskap gjør at færre lever i heterofile ekteskap, dét er klart, og dersom det er statistikken som er poenget, kan man si at dét svekker ekteskapet som institusjon.

Enda viktigere enn å fokusere på de juridiske rammer for samlivet er å legge til rette for et godt innhold. Men rammene er også viktige. Å gi homofile livsledsagere, som uansett hva kirken sier og gjør lever sine liv i samfunnet, anledning til å ordne sin samlivslykke innenfor den samme forpliktende ramme som heterofile, vil, slik jeg ser det, ikke svekke, men styrke ekteskapet som en god institusjon. Og kirken som et godt hjem.