Bjørn André Widvey, journalist. Foto: Haakon Nordvik.
Bjørn André Widvey, journalist. Foto: Haakon Nordvik.

«Hans Nielsen Hauge drakk aldri Prosecco»

Det er lite som kan slå følelsen av avkjølte, tørre Prosecco-bobler som treffer ganen. De hadde gjort Hans Nielsen Hauge sin ørkenvandring gjennom livet en smule lettere.

KOMMENTAR: Den fredelige mannen som gikk rundt på landsbygda i Norge og forkynte en nøysom og pietistisk kristendom strikket alltid. Hele tiden, også når han gikk.

Tanken var at to hender aldri skulle være uvirksomme. Et nøysomt liv med gudsfrykt var vegen.

Akkurat denne tanken skulle få usedvanlig gode vekstvilkår på Vestlandet.

Synder var du født som. Du måtte også for all del unngå dans, sminke, kino, fiolin og – gud forby – alkohol.

De var alle remedier som sikret umiddelbar nedgang til underetasjen skulle Jesus komme igjen og finne deg på feil sted.

For øvrig samme tema som svovelpredikant Ole Hallesby skremte livet av Norges befolkning med i 1953 i sin såkalte «Helvetestale»: «Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller helvete?», tordnet han retorisk.

Tipper en del svelget godt unna med «tallettar» etter den talen, og møtte de neste dagene godt tablett-tørr i munnen.

Ellers kunne Prosecco hjulpet også her. Med mindre den ble laget av Jesus da, som ifølge skriften gjorde vin av vann – dog uten alkohol, ifølge en søndagskolelærer på Torvastad tidlig 80-tall.

Smal tankegang gjennomsyret alt – også den offentlige skolen.

For mange generasjoner er det som sitter sterkest igjen av lærdom fra barneskolen en endeløs rekke med salmevers, bibel«kunna» og minnet om at du hoppet av sykkelen og neide eller bukket om du kom forbi lærer eller prest.

De verste var fra Karmøy

Bjørn Eidsvåg fortalte på en konsert at «de verste emissærene (omreisende lekfolk som talte på bedehus etc.) var de fra Karmøy. Ja, etter de hadde preka kunne vi beint fram kjenne lukta av brent kjøtt.»

Han fant naturlig nok lett inspirasjon til sanger som: «Nå trenge de seg på igjen, tunge tankar som vil inn…» (Gammal drøm, 1985)

Livet skulle være en ørkenvandring. Som en form for avlat muligens, selv om det igjen ikke var noe den protestantiske tro egentlig stod for, men like greit å ha litt med for sikkerhets skyld.

Uansett greit å ta bekymringene på forhånd, så får du ihvertfall brukt dem til noe.

«Fædrenes synder hjemsøges på børnene»

Sitatet er fra «Gjengangere» av Henrik Ibsen. Selvfølgelig måtte også han legge handlingen til Vestlandet når han skulle skrive om selve arvesynden og kampen mellom å leve livet eller gå gjennom det i angst, aske og forsakelse.

Fra åpningen: «Handlingen foregår på Fru Alvings landeiendom ved en stor fjord i det vestlige Norge», «…et dystert fjordlandskap sløret av en jevn regn.»

Joda, vi aner hva han snakker om.

Hvem får gjøre hva i kirken?

Den norske kirke har nå godtatt at fraskilte får gifte seg der – attpåtil av kvinnelige prester.

Selvmordsofre blir heller ikke lengre begravd på utsiden av kirkegårdsmuren.

Fedre til barn født utenfor ekteskap får nå komme opp og stå ved siden av døpefonten når deres barn blir døpt.

Siden kirken allerede døper, konfirmerer og begraver homofile og lesbiske, så er det kanskje vanskelig å forstå at å gifte dem skulle være så mye vanskeligere?

Selv Fru Alving letter på svartsynet til slutt og bestiller en hel flaske champagne til Osvald med ordene: «Tror du ikke vi forstår å leve her på gården også?»

Pro-seco betyr forøvrig «mot det søte». Kanskje ikke evige liv, men i hvert fall det bedre.