SITAT: «Uansett var det greit å slippe den tradisjonelle undervisningen enten det nå var norsk eller matematikk.»
Det handler om en opplevelse jeg hadde for noen år tilbake. Opplevelsen angikk egentlig ikke meg fordi jeg bare var til stede som journalist og skulle lage en radioreportasje. Likevel ble det en opplevelse også for meg.
Historien dukket opp igjen i hodet mitt da jeg torsdag sist uke leste på Haugesundnytt sine nettsider at Haugesund kommune hadde tildelt Nuri Ribera Anfinsenkulturprisen for sin innsats for dansekunsten og dansekulturen i Haugesund. Og i distriktet, må jeg legge til, fordi det jeg har lyst til å fortelle, skjedde i en vanlig hverdagslig, nakenkommunal gymnastikksal på en barneskole på Vest Karmøy.
Jeg husker ikke detaljene. Det viktige er at Nuri Ribera Anfinsen skulle danse ballett for elevene i de øverste klassene. Kanskje var det et opplegg i regi Den kulturelle skolesekken, jeg husker ikke, og det er heller ikke viktig fordi dette skal handle om opplevelsen.
Elevene står i kø utenfor den stengte døra til gymsalen. Jeg tar med mikrofonen og snakker med dem. Nei, de hadde aldri sett ballettdans før. Jo, kanskje på TV, sa noen uten at de helt visste hva som ventet dem der inne. Uansett var det greit å slippe den tradisjonelle undervisningen enten det nå var norsk eller matematikk.
I garderoben gjør Nuri seg klar. Hun har tatt på seg det klassiske, hvite svanekostymet og snører ballettskoene på. Med seg har hun en kassettspiller med innspilt ballettmusikk. Nuri RiberaAnfinsen, profesjonell ballettdanser på nasjonalt og internasjonalt nivå, er klar til å innta den nakenkommunale gymnastikksalen på en barneskole på Vest-Karmøy. Lenger bort fra finkulturens vugge er det vanskelig å komme.
Elevene er kommet inn. De sitter på golvet. Jeg har mange års lærererfaring og hadde ofte klasser med meg ned i gymsaler når riksteateret eller rikskonsertene kom på besøk. Elever kan være brutalt ærlige og direkte i sine tilbakemeldinger. Jeg kjente uroen i meg, selv om jeg var der som journalist.
Den klassiske ballettmusikken fylte gymsalen. Så kom svanen. Fra døra til høyre svevde hun høyt på tåspissene inn i gymsalen foran elevene, litt rundt omkring på golvet før hun svevde ut igjen. Jeg konsentrerte meg om elevene. Det er lett å se på barn når de blir interesserte. Det var lett å se at elevene som satt ubekvemt på golvet i gymsalen, lot seg fange av en kunstform og et kunstuttrykk de ikke hadde vært i nærheten av før. Og de ventet spent på fortsettelsen. Nuri kom tilbake fra døra til høyre i nye kostymer og viste nye danser og fikk fortjent applaus fra et fornøyd, ungt publikum etter siste dans.
Om det hadde vært kjekt? Jeg var der med mikrofonen min. Ja, det hadde vært veldig kjekt. Hva likte de best? Svanedansen, svarte en av guttene uten å blunke, men han hadde ikke helt svar på hvorfor han likte svanen best. Nei, hvorfor skal en forklare en opplevelse?
Nuri Ribera Anfinsen kom, danset og vant. Jeg fikk ryddet opp i noen fordommer omkring finkultur og kulturformidling. Helt sikker er jeg på at mange av elevene også i dag husker da den klassiske ballettsvanen kom til gymnastikksalen deres.
I begrunnelsen for å bli tildelt Haugesund kommunes kulturpris står det at hun har vært fødselshjelper for flere profesjonelle dansere, og at hun har bidratt vesentlig på grasrotnivå innen dansen. Det siste skriver jeg under på og gratulerer hjerteligst med kulturprisen.