Benedicte Storhaug 2

Barnas røst

UKENS MÅKESKRIK: «Det er riktig og viktig at barn blir hørt, og det blir de heldigvis i Norge. Betydning for straffutmålingen i sakene som ender med dom er imidlertid ikke alltid åpenbar for å si det forsiktig.»

«Det er riktig og viktig at barn blir hørt, og det blir de heldigvis i Norge. Betydning for straffutmålingen i sakene som ender med dom er imidlertid ikke alltid åpenbar, for å si det forsiktig.»

UKENS MÅKESKRIK: Når barn under 16 år skal avhøres i alvorlige straffesaker skjer dette som regel ved såkalt dommeravhør i stedet for ordinært politiavhør på nærmeste politistasjon eller lensmannskontor. Dommeravhøret finner sted på nærmeste Barnehus (Stavanger og Bergen for vårt distrikts del), og tar en stadig større del av tiden for de som jobber med strafferett.

Når det er medieoppslag om straffesaker hvor barn er fornærmet eller involvert på annen måte, er det en gjennomgangstone at barna ikke blir hørt, og at de ikke blir tatt på alvor under henvisning til at fristen på to uker fra anmeldelse kommer inn til politiet til barnet blir avhørt, ofte blir brutt. Slik fristoversittelse skjer jevnt over og det er selvsagt uheldig og kan være direkte ødeleggende i noen tilfeller hvor barnet i mellomtiden er akuttplassert av barnevernstjenesten, men ønsker å flytte hjemme igjen. Jevnt over gjøres det imidlertid en stor innsats og brukes betydelige ressurser for å få belyst saken også fra barnets ståsted.

En typisk sak begynner ofte med at politiet mottar anmeldelse fra barnevernstjenesten. Deretter bestilles tid for avhør av barnet med spesialutdannet politi, der en rekke aktører for øvrig deltar; dommer, politiadvokat, forsvarer, bistandsadvokat, psykolog, representant fra barnevernstjenesten og ofte setteverge. Selve avhører varer sjelden lengre enn en time, men som regel går det en hel arbeidsdag både på grunn av reisetid, og fordi avhørsteknikken som gjelder nå tilsier at barnet skal ha korte økter i avhørsrommet og relativt lange pauser mellom hver økt.

Med de minste barna er det ytterst sjelden at det kommer frem noe av bevisverdi som kan sies å ha avgjørende betydning i tilknytning til spørsmålet om tiltale, og det er heller ikke dette som skal avgjøre om det blir reist tiltale. Like fullt er det snarere regelen enn unntaket at dersom det ikke kommer noe konkret fra femåringen, blir saken henlagt.

«Minstestraffene som har blitt innført på sedelighetsområdet er utskjelte og mye kan anføres mot en slik løsning, men de oppstår ikke i et tomrom.»

Når jeg tenker tilbake, kan jeg komme på tre saker i løpet av ti år hvor dommeravhøret har vært det avgjørende beviset. Like fullt er det ingen som offentlig vil foreslå å redusere bruken av dommeravhør. Tvert i mot har det vært en betydelig økning de senere år, og det praktiseres nærmest uten unntak at dommeravhøret finner sted på Barnehuset hvor det finnes barnefaglig kompetanse som kan være til hjelp for avhører med å plassere barnet i forhold til modenhet , språkforståelse og utholdenhet, og som kan ivareta barnet etter avhøret er avsluttet.

Haugaland og Sunnhordland politidistrikt har hver uke ett eller flere dommeravhør på Barnehuset, og antallet politietterforskere med videreutdanning innen avhør av barn har blitt betydelig utvidet de siste årene. Selv om tiltalebeslutningen unntaksvis baseres på barnets forklaring alene, kan dommeravhørene ha en viktig funksjon som støttebevis, og spiller også en betydelig rolle i de ofte parallelle barnevernssakene. Barnet får komme til orde og blir tatt på alvor, og kommer det frem noe av bevisverdi blir opptaket spilt av dersom det ender med tiltale og rettssak.

Dersom barnet vegrer seg for å snakke eller ikke vil gå inn i avhørsrommet, blir det som regel gjort et nytt forsøk på å få barnet i tale kort tid etter, og hele apparatet rundt samles igjen. Jeg opplever at politiet anstrenger seg i disse sakene, både ved forberedelse i forkant samt gjennomføring, og at de ikke forsøker å få lagt saken død selv om anmeldelsen kanskje er lite konkret og det mulige straffbare forholdet ligger år tilbake i tid, samt barnet av ulike årsaker kan ha liten vilje og/eller evne til å medvirke.

Forbedringspotensial er det selvsagt alltid og hva som er god latin relatert til avhørsteknikk er ikke en statisk størrelse, men det er ikke omstridt at barnet er en selvsagt bidragsyter på lik linje med voksne fornærmede eller vitne. Det er riktig og viktig at barn blir hørt, og det blir de heldigvis i Norge.

Betydning for straffutmålingen i sakene som ender med dom er imidlertid ikke alltid åpenbar, for å si det forsiktig. Det er ikke lett å se at familievoldssakene hvor flere barn er fornærmet i tillegg til mor nødvendigvis ender med noe særlig forskjellig resultat fra saker hvor det kun er en voksen som er fornærmet. Den skjerpingen av straffutmålingen som har skjedd i straffesaker som omhandler seksualforbrytelser hvor barn er fornærmet, har så langt ikke blitt overført til saker hvor barn har vært utsatt for og/eller vært vitne til fysisk og psykisk mishandling.

Minstestraffene som har blitt innført på sedelighetsområdet er utskjelte og mye kan anføres mot en slik løsning, men de oppstår ikke i et tomrom. Minstestraffene var et resultat av en straffutmåling milevis under strafferammene, slik at lovgiver gikk lei og sa til domstolen: Vil du ikke, så skal du. Det er ikke åpenbart at behovet i familievoldssakene er mindre.

Tekst: Benedicte Storhaug, advokat

– – –

Ukens måkeskrik rullerer mellom Benedicte Storhaug, Arne Valen (neste uke/9. april), Birgit Amalie Nilssen og Gaute Sortland.