Foto: Frank Krogh Kongshavn
Birgit Amalie Nilssen

Privatlivets fred

UKENS MÅKESKRIK: «Det er en utbredt oppfatning at menn har både rett og plikt til å straffe sine hustruer når de ikke oppfører seg slik mannen vil.»

«Det er en utbredt oppfatning at menn har både rett og plikt til å straffe sine hustruer når de ikke oppfører seg slik mannen vil.»

UKENS MÅKESKRIK: Jeg sitter ved frokostbordet og blar i Haugesunds Avis. Jeg stopper opp ved en kronikk av advokat Erik Lea. Plutselig setter jeg kaffen i halsen.

Advokaten skriver med stor innlevelse om den stakkars voldelige mannen som velger å ta livet av seg etter at saken hans blir anmeldt. Kunne ikke ekskona bare tidd stilt og kommet seg videre, spør Lea. Forsvarsadvokaten mer enn antyder at hun har et liv på samvittigheten for at hun snakket høyt om det vi egentlig ikke vil vite foregår bak husets fire vegger.

Den aktuelle mannen innrømmet å ha slått kona. Men, i følge Erik Lea, bare med flat hånd. Såpass mener advokaten at ei dame må tåle.

50 prosent av alle verdens kvinner mellom 15 og 19 år er enige med ham. Det er en utbredt oppfatning at menn har både rett og plikt til å straffe sine hustruer når de ikke oppfører seg slik mannen vil. Hver fjerde kvinne i verden lever med vold i hjemmet.

Tvilen skal alltid komme den tiltalte til gode. Oftest er det umulig å bevise hva som har skjedd i et rom med to mennesker til stede. Når ord står mot ord, verner rettsikkerheten om den som blir anklaget. De alt for mange barna, kvinnene og de få mennene som blir utsatt for vold eller overgrep hjemme hos seg selv, forblir forsvarsløse. Derfor er mørketallene enorme.

Men vi vet at åtte prosent av norske kvinner har vært utsatt for grov vold fra sin partner. Bare 25 prosent av dem anmelder forholdet. Globalt er vold mot kvinner og barn et like stort folkehelseproblem som HIV/AIDS og kreft. Da er det absurd å oppfordre enda flere til å ikke anmelde.

Vi liker ikke å blande oss inn i privatlivets fred, men for dem som lever med vold i sitt eget hjem, finnes ingen fred. Poenget er ikke om slagene som kommer er med flat eller knyttet hånd. Poenget er at man aldri vet når de kommer – eller hvorfor. Man lever i konstant alarmberedskap.

«Jeg gråter for de millionene kvinner og barn verden over som alltid går på tå mens de holder pusten for ikke å vekke dragen som gjør hjemmet deres til det mest utrygge sted på jord.»

Et barn som aldri kan slappe av hjemme, kan ikke følge med på skolen. En forelder som bruker all sin kapasitet på å forebygge eksplosjoner, presterer dårligere på jobb. Selvbildet rakner. Etter hvert tror man at man ikke fortjener å ha det bedre enn man har det. Å leve med vold i hjemmet, er å rutsje hurtig nedover en endeløs negativ spiral.

Kvinnene som tar den belastningen det er å anmelde sin partner for vold, gjør det ikke bare for sin egen del. De gjør det også for alle de andre kvinnene og barna voldsutøveren kommer til å møte senere i livet. Derfor gråter jeg ikke over mannen som velger å hoppe fra en bro framfor å gjøre noe med sitt eget sinnemestringsproblem. Jeg gråter for de millionene kvinner og barn verden over som alltid går på tå mens de holder pusten for ikke å vekke dragen som gjør hjemmet deres til det mest utrygge sted på jord.

Hver eneste 8. mars hører jeg spørsmålet: Trenger vi egentlig kvinnedagen? Er vi ikke likestilte nok? Dessverre er svaret nei. Vi trenger kvinnedagen fordi kvinner utfører to tredjedeler av alt arbeid i verden, men bare får en tiendedel av inntektene. Vi trenger den fordi 39.000 jenter blir giftet bort mot sin vilje hver eneste dag. Fordi tre millioner jenter kjønnslemlestes årlig. Og fordi bare 13 prosent av topplederne i det norske næringslivet er kvinner.

Men mest av alt trenger vi et fokus på kvinners og barns rettigheter hver eneste dag hele året – frem til den dagen nulltoleranse for vold mot kvinner og barn er blitt den selvfølgen det burde være. Selvsagt skal vi også snakke om hvordan menneskene som tyr til vold kan hjelpes til å se bedre valg, men den debatten begynner ikke med å be kvinner tie og tåle!

– – –

Ukens måkeskrik rullerer mellom Birgit Amalie Nilssen, Gaute Sortland (neste uke), Benedicte Storhaug og Arne Valen