Arne Valen
Arne Valen

Bak fasaden

UKENS MÅKESKRIK: «Vi bærer alle med oss en personlig fasade. Den bygges gjerne med hjelp av anerkjennelsen av våre prestasjoner.» (…) «Noen mennesker ble avvist på stellebordet.»

«Vi bærer alle med oss en personlig fasade. Den bygges gjerne med hjelp av anerkjennelsen av våre prestasjoner.» (…) «Noen mennesker ble avvist på stellebordet.»

UKENS MÅKESKRIK: Fasade betyr mye, særlig i Haugesund. Når fasaden skjemmes av fattige tiggere eller rusmiddelavhengiges tilstedeværelse i bybildet, gis det beskjed. I det siste har glassfasader hatt mest fokus. Noen bygger fasader uten lov, andre blir misunnelige når de likevel får lov, trolig fordi fasaden mot makta er på plass.

Glassfasadene har fått mye oppmerksomhet i media lokalt. Større oppmerksomhet enn ski-VM, København-terror og Mullatrusler. En komiker med intelligent humor som merkevare, ville gjort et stort poeng av glassfasadesaken. Tufte Johannesen hadde garantert dratt glassfasadene inn i manneforestillingen om den var lagt til mars måned.

Vi bærer alle med oss en personlig fasade. Den bygges gjerne med hjelp av anerkjennelsen av våre prestasjoner. Det handler om å lage et ønsket bilde av seg selv rettet mot omgivelsene. Bekreftelsen starter fra fødselen i de nære relasjonene. Fra et barn blir født skjer det en utvikling der mor og barn gradvis evner å oppleve hverandres følelser. Det er så nært, ja, for det nyfødte barnet oppleves moren å være en del av seg selv. I denne fasen klarer ikke barnet å uttrykke sine fysiske og følelsesmessige behov og er helt avhengig av at moren leser de kroppslige signalene. Noen mennesker ble avvist på stellebordet.

Når barnets utvikling er avhengig av mors kjærlighet for utvikling av grunnleggende selvtillit, er det ikke så rart at omfattende omsorgssvikt tidlig i livet i mange tilfeller leder til adferdsproblemer, rusmiddel-misbruk og kriminalitet.

«Var dette alt? Livskrisen er like rundt hjørnet. Depresjonens mørke siger på. Fasaden slår sprekker.»

Skole og arbeid er en viktig arena for sosial anerkjennelse. I dag er «Generasjon prestasjon» avhengig av toppkarakterer i et mangeårig utdanningsforløp for å få den jobben man drømmer om. Slekt og venner bekrefter og sier at de er flinke. De flinke barna liker det. I arbeidslivet er de dyktige, har stor arbeidskapasitet, ansvarsfølelse og mye omsorg for andre.

Det å bli anerkjent for sin dyktighet, er positivt. Vi trenger den sosiale verdsettingen. Den former vår personlige identitet og bygger vår fasade. Den gir en opplevelse av å være den samme uavhengig av tid og situasjoner. Men hvilken glede har vi av dyktigheten når det eneste den gjør er å tvinge oss fremover til å prestere enda mer?

Når anerkjennelsen over å være en «superstar» ikke lenger gir noen rus, kommer tomhetsfølelsen og tankene om meningen med livet. Var dette alt? Livskrisen er like rundt hjørnet. Depresjonens mørke siger på. Fasaden slår sprekker.

Ta endelig med Leonhard Cohen på veg til legen eller terapeuten:

«Ring the bells that still can ring

Forget your perfect offering

There is a crack, a crack in everything

That’s how the light gets in.»

Lyset gjennom fasadens sprekker gir håp om et vendepunkt i livet. Kanskje det holder å si til seg selv: Du er god nok.

– – –

Ukens måkeskrik rullerer mellom Arne Valen, Birgit Amalie Nilssen (neste uke), Gaute Sortland og Benedicte Storhaug