Debatt: «Hva skal vi gjøre for å hindre nedlegging?»

– Skal økonomiske hensyn uten videre overskygge alle andre forhold?

Debattinnlegg:

Protest mot nedleggelse av Ådland skole, som del av samlokalisering på Åkra

Ved: Håkon Liknes

Utgangspunktet for pågående diskusjon i politiske kretser og media, var behov for ny grunnskole, (erstatning for Åkra Gamle skole). Det behovet er det ingen uenighet om!

Imidlertid dukket det sist vår opp forslag om samlokalisering av skole, idrett, kultur, bibliotek osv. på Åkra, noe som kan virke fornuftig, ikke minst med tanke på økonomisk gevinst. Det som imidlertid skaper frustrasjon hos en del innbyggere sør for Åkrehamn, er at initiativtakerne har tatt seg den frihet å forutsette nedleggelse av Ådland skole for å realisere sine prosjektplaner.

Jeg hadde i den anledning et leserinnlegg i Karmøynytt, der jeg gav uttrykk for mine egne (og en hel del sambygdingers) mening om dette. I høst har saken vært til politisk behandling, og om kort tid skal det gjøres vedtak i saken, etter det vi har forstått. I den anledning ønsker jeg nok en gang å tilkjennegi noen argumenter, som etter min mening bør tas med i vurderingen hos de ansvarlige i skoleetaten og ikke minst av våre folkevalgte i Karmøy kommune.
Det er et kjent faktum at utviklingen i dagens samfunn går i retning av større enheter, butikk-kjeder, industrikonsern, samferdsel (buss og ferjer), helsevesen osv. Målet og drivkraften bak dette er ofte økonomisk gevinst, enten i form av økt fortjeneste for private interesser, eller i form av reduserte kostnader for offentlige institusjoner, eller kanskje en kombinasjon av disse.

Men skal vi derved automatisk akseptere at større enheter er å foretrekke i alle situasjoner??? Skal økonomiske hensyn uten videre overskygge alle andre forhold? Hva med de menneskelige aspektene? Skal sånne ”gammeldagse” hensyn uten videre ofres på økonomiens alter? Jeg kunne forstått dette, som en dyd av nødvendighet, hvis vi levde i et av verdens fattigste land.

Er vi kommet så langt at det er utviklingen som styrer oss, eller er det fortsatt noen som mener at det er vi mennesker (via våre folkevalgte) som skal styre utviklingen?

Er det bare ”spill for galleriet” og valgflesk når det blir påpekt at dagens barn og ungdom har stort behov for å oppleve tilhørighet og identitet, for å oppleve trygghet, mestring, trivsel og motivasjon, for å bli harmoniske og vellykkede voksne medborgere?
Etter min erfaring har lokalsamfunn med en begrenset størrelse fortsatt mellommenneskelige kvaliteter som det kan være vanskelig å oppnå når en mengde mennesker presses sammen på et begrenset område. En del (de ”sterkeste”) vil nok klare å hevde seg i mengden, men hva med alle de andre?
Større enheter har nok sin berettigelse på mange områder i dagens samfunn, men er det dermed mest fornuftig i alle situasjoner? Kan det tenkes at de økonomiske gevinstene som er målsettingen for samlokalisering, på sikt vil ”spises opp” fordi mange unge mennesker ikke klarer presset og utfordringene i et stadig mer hektisk og resultatorientert samfunn? Statistikken viser en svært skremmende utvikling når det gjelder unge mennesker som faller ut av arbeidslivet, blir innvilget uføretrygd, og derved blir en enorm økonomisk belastning for samfunnet framover. Og det er ”bare” den økonomiske siden av saken. Det som er den største tragedien, er alle de menneskene som i stor grad får redusert mange menneskelige verdier, som livskvalitet, følelse av å bidra i samfunnet, anseelse, stolthet, selvtillit, forutsetning for å kunne etablere familieliv osv.

Ådland skole er (og har vært) en meget veldrevet skole de siste 50 – 60 årene! Skolen er grunnlaget for harmoniske og kreative barn og unge! Dessuten skaper skolen stolthet, identitet og tilhørighet også for lokalbefolkningen. I små og oversiktlige miljøer er det kultur for å BRY seg om hverandre. I større miljøer har de fleste nok med seg selv. Og for å hevde seg, går det ofte på bekostning av de svakeste…

Paradokset i det forestående vedtaket, er at barn og unge som blir berørt og må leve med konsekvensene av vedtaket, ikke selv har noen mulighet for å påvirke resultatet. Derved hviler det et stort ansvar på våre folkevalgte!
Som nevnt i mitt tidligere innlegg, har jeg både forståelse og respekt for prosjektet med samlokalisering av ulike interessegrupper på Åkra. Men jeg (og mange andre på Ådland) mener at det må kunne finnes andre måter å forsvare satsingen på, enn å rasere et meget godt oppvekstmiljø på Ådland, med de negative konsekvensene dette kan få for mange barn og unge fra Ådland skolekrets.
Dessuten vil det medføre økt bekymring hos pårørende for våre ”minste, når de skal krysse sterkt trafikkerte veger, opptil 4 ganger daglig for de som bor på vestsiden av riksvegen. Jeg antar at svært mange pårørende ser seg nødt til å kjøre barna til og fra skolen. Dette medfører i så fall økt biltrafikk i skoleområdet, samt negativ miljøgevinst. Og hva med skolebehovet om 10 – 20 år? Vil bosetting og befolkningsvekst i Åkra-regionen tilsi at det er da behov for flere skoler?

Spørsmålet mange stiller seg på Ådland er: HVA KAN VI GJØRE FOR Å HINDRE NEDLEGGING?
Utfordringen i denne saken er at ”styrkeforholdet” blir som David mot Goliat. Og som de fleste av oss kjenner til: ”det gjør det vondt å være sint, når ingen er redd…”

Det vi ber om, er derfor at dere som skal gjøre vedtak om ny skolestruktur TENKER grundig på at saken har flere sider enn de økonomiske.
Og jeg tillater meg i denne anledning å sitere noen linjer fra et dikt av Arnulf Øverland: ”DU SKAL IKKE TÅLE SÅ INDERLIG VEL, DEN URETT SOM IKKE RAMMER DEG SELV”