Den frigjørende fortellingen

– Man må ikke innbille seg at man kan indoktrinere barn, men man kan gi dem et kunstnerisk syn på livet, sier Siggen Falkeid. Hun debuterte nylig med boken «Flua, tistelen og andre fortellinger».
TEGNER OG FORTELLER: «Flua, tistelen og andre fortellinger» er gitt ut på Bokmaker Forlag og illustrert med Siggen Falkeids egne tegninger.

– Man må ikke innbille seg at man kan indoktrinere barn, men man kan gi dem et kunstnerisk syn på livet, sier Siggen Falkeid. Hun debuterte nylig med boken «Flua, tistelen og andre fortellinger».

Boken er satt sammen av små, fabellignende historier, skuespill og sangstykker. På vaskeseddelen står det at den passer for barn mellom 7 og 12 år, men Siggen Falkeid er ikke så glad i å sette aldersgrenser.

– Fortellingene er like mye for voksne. Jeg er egentlig forteller og tekstene er skrevet som legender, så de har ofte en dypere bunn. Legendene går alltid dypere, sier Falkeid.

Selv vokste hun opp med Selma Lagerlöf, Gabriel Scott og norske folkeeventyr på brødskiva. I familien ble det lest og fortalt historier i enhver anledning, og Falkeid har engasjert seg for å videreføre den rike fortellertradisjonen til den oppvoksende slekt. Ikke minst gjennom sitt lange yrkesliv som lærer på Steinerskolen.

Når hun begynte å skrive selv, er det ikke så greit å fastsette.

– Det er vanskelig å si, for ting har kommet dettende ned i hodet på meg. «Flua» kom kanskje for 10-15 år siden, men det er ikke alltid jeg har skrevet alt ned med en gang.

– Tvilen kommer tidsnok

Fortellingen har mange bibelske referanser, men er pakket inn eventyrets formspråk.

– Det er en religiøs undertone i fortellingene, men jeg benytter den gamle stilen for å vekke undring hos barn. Ta for eksempel «Simon fra Kyréne». I gamle dager ble barna lært at hvert menneske hadde en engel som passet på dem, og det kommer jeg litt inn på der. Det handler om den tryggheten vi kan gi barna. All kritikken, tvilen og opposisjonen kommer tidsnok, sier Falkeid.

– Man må ikke innbille seg at man kan indoktrinere barn, men man kan gi dem et poetisk og kunstnerisk syn på livet. Og det mener jeg mytene og legendene kan gi dem.

Noen av fortellingene har sitt utspring i mer spesifikke, samfunnsrelaterte problemstillinger. Som «Livets forgård», der tema er mobbing.

– Barn forstår egentlig ikke hva det å mobbe er. Man må bli ganske stor for å kunne sette seg inn i et annet menneskes liv. Men vi kan utvikle barns fantasi, slik at de en gang evner å forstå seg på andres lidelser.

Barns medfødte intuisjon

Hun snakker lidenskapelig om urbildenes kraft – om hekser og troll, konger og prinsesser – som er like universelle i dag som de var for 1000 år siden, før hun umerkelig vrir fokuset over på en av sine hjertesaker.

– Nå er det særlig naturen som trenger vår empati. Som vi har høvlet over som maskiner, i stedet for å fryde oss over et lite strå og en liten fugl, sier Falkeid, men tilføyer at det er stor forskjell på å fortelle og å moralisere.

– Barn føler seg så lett skyldige. De tar på seg alt, selv om de ikke har skyld i det hele tatt. Av en eller annen grunn er de skapt sånn.

Hun er også overbevist om at barn har en medfødt intuisjon som det er viktig å ta vare på.

– En må huske at de opplever verden for første gang. En flue, en veps eller en blomst, alt er jo forunderlig. Det som er forferdelig er at noen mister det når de begynner på skolen, fordi de blir frustrerte og føler de ikke får det til. Og så kutter de ut det som kanskje er den viktigste og vakreste siden ved livet. Den litterære siden, kan man si, som formidles gjennom bøker.

Grammatikkspillet

Hun har også skrevet enkle teaterstykker som er tatt med i boken, og hun tror barna kan lære mye av å opptre.

– Straks de står på scenen og får en rolle, så må de være den. Det har også med utvikling av empati å gjøre. Så skal de tørre å høre sitt eget ord og få dette frirommet rundt seg. Ikke for å utdanne skuespillere, men for å utvikle frihet, sier Falkeid, og trekker frem det hun kaller grammatikkspillet.

Noe hun gjerne ser at også den offentlige skolen kan gjøre bruk av.

– Det er så populært. Barna elsker det, kler seg i overdådige kostymer og har det løye. Det blir kanskje mye rølp på scenen, men grammatikk blir gøy.

Når det gjelder hennes egne litterære ambisjoner, er hun litt usikker på hva fremtiden har vente.

– Jeg har faktisk et ferdig manuskript, men jeg vet ikke om jeg vil gi det ut. Det er så mye ekstraarbeid med det, men kanskje jeg får lysten tilbake. Det vil tiden vise.