Arkivfoto
Arkivfoto

Radioens mann i 30 år

Med sin genuine musikkinteresse og blidhet på radioen har Egil Houeland loset lyttere gjennom hverdagen i tre tiår.

Med sin genuine musikkinteresse og blidhet på radioen har Egil Houeland loset lyttere gjennom hverdagen i tre tiår. 

AKTUELT INTERVJU: Du er i manges øyne «mister Radio 102». 17. januar har dere 30 års jubileum og du har vært med siden oppstarten i 1985. Hvordan kom du med i Radio 102?

Da jeg vokste opp på Torvastad hørte jeg for det meste på Radio Luxemburg, BBC og engelske og skotske lokalstasjoner, her hjemme hadde vi kun NRK. Jeg var levende opptatt av pop og rock og hadde veldig lyst å jobbe med dette. Samtidig så jeg at vi kunne jobbe frem noe. I Haugesunds Avis kom jeg i kontakt med Sigmund Hansen og vi merket at vi begge hadde interesse for å starte en radio. Sigmund hadde ideen om en tredeling hvor Haugesunds Avis var økonomisk lokomotiv. De første lokalene ble lagt til Karmøy folkehøyskole, eller Utgarden folkehøyskole som det het da. Vi visste ikke hvilken dag vi skulle på luften. Etter den første uka i januar visste vi at vi kunne komme på lufta hvilken dag som helst, men fikk aldri en fastsatt dag. Vi visste ikke at vi skulle på lufta den dagen det skjedde heller. Midt på dagen fikk vi beskjed. Vi kom på et par minutter over ett, noe som passet fint med 102. Den første sangen vi spilte var Madonna med «Like a virgin», noe jeg hadde bestemt i lang tid før skulle være første sangen. I begynnelsen måtte vi si at det var prøvesending da vi fikk offisiell dato 26. januar.

Hvordan er radiohverdangen nå i forhold til ved oppstart?

Jeg er glad for at jeg har fått gått gjennom alle alle stadier. Vi spilte LP og vinyl i begynnelsen så kom cder tidlig 90-tallet. Vi har fortsatt cdspiller i studio og spiller cd dersom vi for eksempel har tekniske problemer. I 1995 begynte vi å spille reklame, jingler og intervjuer fra harddisk, men vi hadde ikke kapasitet til å lagre musikk på harddisk. Sommeren 97 gikk vi over til musikk på harddisk. Når en tenker over det har vi faktisk vært digitalisert siden da, det er over halvparten av tiden vi har eksitert. Jeg er glad jeg har fått med meg alt.

Hvordan har du endret deg som radiopersonlighet siden oppstarten?

Jeg var mer dj tidligere, jeg trengte nok å roe meg litt. Jeg har utviklet meg mer verbalt og blitt en bedre intervjuer. Ellers syns jeg det er vanskelig å bedømme hvordan jeg har utviklet meg som radiopersonlighet i løpet av disse 30 årene. En stor endring er jo at å folk har muligheten til å benytte radio på mange ulike plan. Fortsatt elsker jeg live-øyeblikket og får et kick av å ikke vite hva dagen vil innebære. Noe jeg aldri har mistet er kicket jeg får av å oppdage en ny artist eller en gammel artist som har en ny låt. Dersom folk liker låten er det strålende. Jeg må ikke alltid være først, men jeg irriterer meg dersom jeg burde ha oppdaget en låt tidligere.

Hva er det kjekkeste du har opplevd disse 30 årene?

Det er vanskelig å si hva som er det kjekkeste, jeg har opplevd mange spesielle ting. Vi har vært gjennom noen uværsstormer hvor du merker at publikum har vært veldig med. I slike situasjoner merker du at vi har en betydning for folks bevegelser og valg. I tillegg har vi hatt besøk av en haug med hyggelige artister som har spilt live, både nasjonale og lokale. En ting som var en spesiell opplevelse var da radionettverk kjøpte rettighetene til Knebworth i England. Et musikalsk veldedighetsarrangement. Jeg ble sendt over sammen med produsent for å være kommentator for en haug med nasjonale radioer i juni 1990. En rekke kjente artister spilte som Elton John, Eric Clapton, Paul McCartney og Pink Floyd. Sendingen varte i rundt tolv timer, hvor høydepunktet var en spillesugen McCartney som hadde holdt seg vekke fra scenen siden John Lennon ble skutt. En annen kjekk ting var da jeg var i Oslo under Radiodager i 2007. Da fikk Radio 102 hedersprisen i Prix Radio og jeg var den som tok imot på 102 sine vegne. Vi var den første som fikk prisen som radio, tidligere var det enkeltpersoner som hadde fått. Vi visste ikke at vi var nominerte en gang, det finnes ingen nominerte. Så jeg hadde en fra Edda-radio ved siden av meg som passet på at jeg ikke fikk gå hverken på do eller i baren.

Hva er det verste, eller den største blunderen du har gjort?

Det finnes sikkert mange av dem, men jeg har kanskje fortrengt dem. Jeg har gjort den tabben å gjøre feil på opptaket flere ganger.

Du er lidenskapelig opptatt av musikk og det er noe du formidler på radioen. Hvordan oppstod denne lidenskapen?

Jeg er ikke helt sikker på hvordan den oppstod. I 1967 hørte jeg «All I need is love» på en tur opp til søsteren min. Så hørte jeg «Ti i skuddet» som gikk hver 14. dag på NRK. Etter en stund fant jeg også Radio Luxemburg. I 1969 fikk jeg min første platespiller som niåring. Da kjøpte jeg singler litt ettter litt. Jeg likte også å høre på «topp 20 lista» som ble utvidet til «topp 30»  på 70-tallet. Programmet gikk til midnatt så jeg var rimelig trøtt. Noen ganger sovnet jeg til programmet også, men litt av poenget var at det var noe jeg skulle få med meg. Noe av interessen kom nok også av litt opprørskhet. Det var forbud og jeg kunne ikke skjønne hvorfor det skulle være det.

Er lidenskapen for musikk like sterk enda?

Nja, jo, på enkelte punkter er den nok det. Jeg bruker en del tid på musikk. I bilen har jeg god tid slik at jeg brenner ofte en cd som jeg hører på. Da finner jeg gjerne en eller to låter som jeg vet jeg vil ha på radioen, samt noen som passer bedre på kvelden i «feel good». Jeg tror nok jeg har litt mer behov for fred i knollen nå. Etter flere timer live på lufta med musikk hvor jeg gjerne har hørt litt før og etter, samt hørt på musikk i bilen, er det ikke det første jeg gjør å sette på musikk hjemme. Samtidig er det godt å spille en cd fra start til slutt i løpet av helgen uten å tenke på om noen skal like det, men bare koble ut.

Det ryktes at du har vunnet europeisk musikklek, og at du ikke får delta på musikkquiz i Haugesund. Er du rett og slett et musikalt leksikon?

Nei, det er jeg ikke. Er det et rykte at jeg ikke får lov å delta? Det var nytt, jeg vinner ikke alltid. Jeg merker det at jeg stopper opp og har problermer med at jeg får jernteppe. For meg er det helt nytt at jeg ikke får delta. Kanskje det har med at jeg ikke henger i byen. Det er noe jeg må velge vekk for å ha et annet liv.  I 1980 deltok åtte land i europeisk musikklek som EBU (europeisk kringkastingsunion) arrangerte. Norge var ivrige og ville ha dette på radioen. Jeg havnet i den norske finalen og ble nummer to. Et halvt år etterpå, i mai 1981, hadde jeg sammen med tre andre en heisatur til Oslo hvor vi deltok i den norske finalen som jeg vant. Dermed bar det tilbake til Oslo for den internasjonale finalen som jeg også vant. Det ble blant annet et VG oppslag, et bilde i Se og Hør og Haugesunds Avis skrev om det. Mange har i etterkant fortalt at de satt og hørte på. I etterkant tror jeg seieren har hjulpet til at folk har en ide om at jeg har peiling på det jeg har snakket om.

Du høres ofte blid ut på radioen, er du alltid like blid?

Nei, jeg er vel ikke det. En dårlig dag på jobben har jeg helt sikker, men kanskje ikke så mye i studio. Det kan komme av at jeg har vært igjennom det meste og ikke blir satt ut så lett på lufta. Jeg er veldig glad om folk oppfatter meg som blid. For meg er det ingen ambisjon å være helt oppi der.  Ulike medier har gjerne ulik profil. Radio er det vennlige mediet, ikke spekutaltivt tabloid som avisen eller så tydelig nært som tv-bildene kan bli. Det er kanskje lurt for oss å være blid uten å være tilgjort. Jeg ønsker fremstå slik at lytteren har det bedre med 102 enn uten.

Hvor lenge får vi høre deg på lufta?

Jeg vil være litt forsiktig med å si hvor lenge jeg skal være på lufta. Det skjer så utrolig mye i bransjen. Radioen har vært ganske flink til å omstille seg. Hvor lenge jeg vil ha en plass og en verdi for eiere og lyttere er umulig å svare på. Mange faktorer spiller inn. Så lenge helsen holder og jeg har en verdi for ledelsen har jeg ingen planer om å bytte radio. Eller medie for den saks skyld, radio er det kjekkeste mediet. Jeg har alltid bodd i regionen og føler at det er ingen annen plass jeg har mer å bidra med enn i 102. Som alle andre er jeg prisgitt det som skjer, det er ikke garantert at jeg får være her. Vi får se hva som skjer videre.