skjermbilde_2012-09-27_kl._23.21.03

Anmeldelse: Helter

Torsdag var det premiere på Haugesund Teaters storsatsing. Les vår anmeldelse.

Haugesund Teaters storsatsing denne høsten har som tittel «Helter, en dødsbra opplevelse»

Noe av den er det, dødsbra.

Musikken for eksempel. Komponert av Odin Staveland. Den treffer deg enten du vil eller ei, hans egen såre og ærlige røst fremfører melodiene som om det stod om livet, og det gjør det for flere av karakterene i denne forestillingen. Bandet fungerer sømløst sammen og skaper en vakker musikalsk ramme rundt forestillingen.

De forhåndsinnspilte videosnuttene som er med på å fortelle historien i fortid men og i nåtid er økonomisk sammensatt og fungerer som en liten fin spillefilm i forestillingen.

Det er sterk bruk av symbolikk i forestillingen. Døden er svartkledd tilstede gjennom hele, i form av en mørk, atletisk vakker danser.

Scenegulvet er, holdt jeg på å si, selvsagt et knust speil eller glass. Vi blir også møtt via videoskjermene av mengder av anonyme ansikter og kropper som stirrer taust på oss. Her er det ikke snakk om å ty til antydninger med andre ord.

Hadde man vært like økonomisk med bruk av tekst som med musikken, dansen og videosnuttene kunne helheten blitt bedre. Det at overnevnte fungerer så godt sammen avdekker enda tydeligere svakhetene i teksten.

Dialogen tar bare tidvis handlingen videre, og noen av de gangene den er ment å være morsom er jeg ikke helt sikker på om skuespillerne synes det selv engang.

Flere ganger fungerer taushet bedre enn ord, og bare innimellom gjør man bruk av dette, eller lar stillheten fortelle hva karakterene tenker og opplever.

Og det gjør det, forestillingen slutter flere ganger, og den vakreste når døden endelig henter Mia og tar henne med i lyset burde fått stått igjen som siste inntrykk til oss i salen.

 

Forestillingen er ellers tydelig inspirert av Rabinowitz forestillingen i fjor. Både scenografi, spillestil, sceneskift og den åpne nakne sparsommelig lyssatte salen vitner om det.

Allikevel når vi forlater Festiviteten går vi ut med en følelse av å ha fått et innblikk inn i en verden vi helst vil slippe å forholde oss til løpet av livet, at vi selv eller noen vi er glad i blir rammet av kreft.

Terningkast fire

Anmeldt av Bjørn André Widvey